Kristiansand Lærerskoles Fotogruppe

Utvalgte bilder fra årbøkene 1966-67 og 1967-68

Årbøkene er trykket på lærerskolens eget beskjedne offsettrykkeri, med nokså grovt raster. Omtrent som avisbilder på den tiden. Men bare det å ha et offsettrykkeri var jo storveies. Ingen andre høgskoler hadde, så vidt vi vet.

Fotogruppa

Fotogruppa er ei ung gruppe her ved skolen. I år er den to år gam- mel, og den har vel 70 medlemmer. Målet for arbeidet i gruppa kan en kort si er å fremme kunnskap om fotografering, en kunnskap som seinere vil komme til nytte i undervisningen. Det er derfor viktig at medlemmene på ulike måter får høve til å utvide sin er- faring og skaffe seg nye kunnskaper.

Med dette for øye har fotogruppa gjennom skoleåret forsøkt seg med uformelle sammenkomster, fotokonkurranser, kritikk og be- dømmelse av bilder fra andre fotoklubber. Aktiviteten i fotogruppa ble i fjor innledet med en kosekveld i dagligstua 11. oktober. 21 stk. møtte opp og fikk bl. a. gleden av å se Walther Olsens vakre fargebilder fra Jotunheimen. Fra høsten av startet tidligere formann Ingar Kristoffersen opp med mørkeromskurs. Denne mørkets spennende, interessante og mangesidige teknikk samlet som ventelig mange deltakere, i alt 27.

I november utløp fristen til en fotokonkurranse mellom skolens elever. Motivet var fritt. Jury var T. Slettebø, og Rolf Aagaard fra "Fe-vennen". Vinnere i svart-kvitt og farge ble henholdsvis Ingar Kristoffersen 4f og Daniel Vehusheia l f.

Utpå vårparten utfordret Vennesla fotoklubb oss til konkurranse i fargebilder og svart-kvitt. l. plass i farger gikk til Egil Ulland Itb, - svart-kvitt gikk til Vennesla. For å være diplomatisk sier vi at det ble dødt løp mellom de to fotoklubbene, selv om det jo ikke er tvil om hvem som hadde de beste bildene.

Nytt styre ble valgt den 9. februar. Den vanskeligste oppgaven for dette er å følge opp det gode arbeidet som ble gjort i det forrige. Bortsett fra dette har mye av våren gått med til utarbeidelsen av dette heftet som er Torvald Slettebøs ide. Takk til ham.

Kristiansand lærerskole - en skole underveis

Rektor Wilhelm Aarek har skrevet en orienterende artikkel til dette første bildeheftet

Med atskillig rett kan det sies om vår tids lærerutdanning at vi er underveis. Kristiansand lærerskole er også en skole underveis. Vi som til daglig steller med lærerutdanningsspørsmål begynner vel etter hvert å bli så noenlunde klar over hovedmønster og utviklings- retning for en mer ajourført utdanning, men distansen som må til- bakelegges for å nå de målene vi har i sikte, er ennå lang, og ve- gen dit kan komme til å bli besværlig. Det kan også tenkes at når vi har nådd de mål som idag kjennes som vesentlige, vil nye mål og nye oppgaver melde seg og kalle på oss. Kanskje vi til og med vil måtte forsone oss med den tanken at lærerutdanningen i en u- overskuelig framtid alltid vil være underveis, og at en viss misnøye og en konstruktiv kritisk innstilling til tingene slik de er, i mange tilfelle må vurderes som tydelige sunnhetstegn.

Å si at vi er underveis i lærerutdanningen trenger ikkfe å bety at vi ikke følger med tiden. Den som er underveis er i bevegelse; og når bevegelsen har retning og går mot ettertraktede mål, synes si- tuasjonen langt fra håpløs. Ikke å følge med tiden har mer karakter av å være akterutseilt, stanset i sin bevegelse, stagnert. Det kan nok til tider med rette sies om lærerutdanningen at den ikke har fulgt med tiden, slik at dens mål og midler har vært lite tjenlige for den skole den skulle tjene. Vi som steller med lærerutdannings- spørsmål har da også ofte hatt vanskelig for å frigjøre oss fra for- eldede tankemønster; vi kjenner oss mer fortrolig med det som har vært, og har vanskelig for å omstille oss til det som må komme. En slik holdning kan til og med overføres til nyutdannede lærere. Den som i en årrekke har lest pedagogiske stiler til lærerprøva, kan nok sitte igjen med en beklemmende følelse av at atskillige lærer- studenter er mer opptatt av den skolen de selv kjenner som elever, enn den de skal tjene som lærere. I det store og hele må det vel likevel kunne sies om lærerutdanning i dag at den er underveis; den er mer preget av bevegelse og retning enn av stagnasjon og forel- dede problemstillinger.

Det er i høy grad viktig at det skulle være slik, ikke minst i vår tid. For vi lever i en tid da samfunnet er under sterk forvandling, og da endringene finner sted i et stadig økende tempo. I denne utvik- lingen må skolen følge med dersom den skal kunne bli et tjenlig redskap for menneskene i deres streben etter å kunne innta sin plass i den sosiale og kulturelle sammenhengen. Vår grunnskole er her tydelig underveis, noe som kan avleses såvel i nye lovverk som i utstrakt forsøksvirksomhet. Lærerutdanningen er også preget av for- søksvirksomhet, men ser en bort fra forsøkene, foregår utdanningen ennå innenfor rammen av lov- og reglementsbestemmelser som er bortimot 30 år gamle. Dette kan synes utrolig når en sammenligner med utviklingen ellers i samfunnet.

Likevel ville det ikke være rett å si at lærerutdanning i 1938 og i 1967 er ett og det samme. Selv om gjeldende lov og reglement nok bremser på utviklingen, slik at nye ideer og friske mønster ikke alltid får slå igjennom med full tyngde, så skjer det noe med lærerutdanningen. Det foregår en indre pedagogisk fornyelse både i den tradisjonelle og den forsøkspregede lærerskolen. Men farten i utviklingen er ikke stor nok, noe som bl. a. avspeiler seg i det forhold at såvel lærerstudentene som skolenes kollegier ofte er inn- stillet på langt mer vidtgående endringer enn det situasjonen for øye- blikket gir mulighet for. Innen forholdsvis kort tid kan forholdene likevel bli radikalt forandret. Ikke bare er vi underveis, men mye tyder på at vi nærmer oss et nytt mønster for lærerutdanning med Vi skal brukeKristiansand off. lærerskole som eksempel på en skole som er underveis mot et nytt utdanningsmønster. Vi skal ta vårt utgangspunkt i denne skoles situasjon skoleåret 1966/67, og understreke noen av de utviklingslinjene som synes å peke framover.

Skoleåret 1966/67 er det ved lærerskolen i Kristiansand S i alt 523 lærerstuderende. Av disse går ca.30 % (153) i 4-årige klasser, 33 % (173) i 2-årige klasser, både vanlige studentklasser og engelsk- klasser, og bortimot 31 °/o (160) i 3-årige studentklasser. Disse siste klassene er forsøksklasser. I tillegg til de klassene som alt er nevnt, har skolen klasser der det gis ett-årig videreutdanning for lærere. Omkring 7 °lo av de lærerstuderende (37) er f. t. i disse klassene.

Det gis imidlertid spesialutdanning både i de ett-årige klassene og i de 3-årige forsøksklassene. I de siste klassene er spesialstu- diet lagt til det 3. året. F. t. har skolen i alt 81 lærerstuderende som tar ett-årig spesialutdanning i ett av følgende fag: småskole- pedagogikk, spesialpedagogikk, pedagogisk veiledning, og heim- kunnskap. I alt er det ved utgangen av skoleåret 1966/67 167 lærere som vil få vitnemål fra Kristiansand lærerskole: på 4-årig linje 29, vanlig 2-årig linje 32, 2-årig engelsklinje 25, 3-årig linje med heimkunnskap 27, 3-årig linje med småskolepedago- gikk 29, og fra 1-årige klasser 25.

Skoleåret 1967/68 vil det ved lærerskolen i Kristiansand bli tatt opp 3 klasser av tradisjonell type (en 4-årig, en 2-årig student- klasse vanlig linje, og en 2-årig engelsk-klasse). Det vil dessuten bli tatt opp to 3-årige forsøksklasser med spesialisering siste år, og dessuten noen 1-årige klasser for søkere med lærerprøve. I til- legg til de ett-årige spesialiseringstilbud vi alt tidligere har hatt, vil vi fra høsten også få engelsk som spesialstudium. Tallet på lærerstudenter vil øke, slik at skolen neste skoleår vil få et større elevtall enn noen gang tidligere.

De 3-årige forsøksklassene ble opprinnelig lyst ut slik at søkerne måtte velge spesialfelt samtidig som de søkte om opptak. Spesi- alfeltene var derved begrenset til hva vi kunne tilby ved vår egen lærerskole. En slik ordning innebar at lærerstudentene helt fra første skoledag ble plassert i klasser der spesialtilbudet det siste året var gitt.

Etter som åra er gått er ordningen m. o. t. valg av spesialstudium blitt atskillig oppmyket. Elevene får nå i regelen plass i en 3-årig klasse der de først i løpet av studietida tilpliktes å velge spesial- felt. Valget finner da gjerne sted i vårsemestret annet skoleår, og etter at elevene har hatt anledning til å studere nærmere de ulike tilbud.

Ikke bare er valget av spesialfelt utsatt til et tidspunkt som må karakteriseres som gunstigere; også tallet på tilbud er idag større enn det har vært tidligere. Det gjelder de tilbud for spesialisering som Kristiansand lærerskole selv kan gi; heimkunnskap, småskole- pedagogikk, spesialpedagogikk og engelsk, i framtida kanskje også naturfag og muligens andre fag, og det gjelder alle de nye tilbud som er kommet inn i bildet ved at elevene på søknad kan ta sitt 3. år ved en annen institusjon. Vi har f. t. elever som tar sitt spesialstudium ved universitet, høyskole og andre lærer- skoler. De plasser som ved en slik ordning er blitt ledige ved vår egen lærerskole, inntas i regelen av lærere i post som ønsker å gjøre bruk av våre videreutdanningstilbud.

På lengre sikt er det forutsetningen at elevene i våre 3-årige studentklasser skal stilles helt fritt m. o. t. valg av spesialstudium det siste året, slik at de som ikke ønsker å gjøre bruk av ett av våre tilbud, skal kunne fortsette studiet ved en annen institusjon. Ennå er våre elever i prinsippet tilpliktet å ta sin spesialisering ved vår egen lærerskole, men der hvor tingene praktisk kan ordnes, stiller vi oss ikke negative til overflytting til en annen institusjon.

Så lenge 3-årig studentlærerskole ennå ikke er innført som lands- norm, er det videre atskillig som taler for at studentene i våre 3-årige forsøksklasser selv bør kunne avgjøre om de i det hele tatt vil ta en ett-årig spesialisering på toppen av sin allmennlærerut- danning. En har vært inne på den tanken at disse lærerstudentene inntil videre på søknad burde kunne fritas for å ta spesialiserings- året, iallfall umiddelbart etter fullført allmenn lærerprøve. De elevene som er mest skoletrøtte og minst motiverte for en videre- utdanning, kunne så gå ut i praktisk arbeid i skolen, mens de le- dige studieplassene ble stilt til disposisjon for lærere i post som ønsker å ta videreutdanning. En slik ordning ville vel knapt appel- lere til særlig mange elever. Det store flertall ville fortsatt se fram til spesialiseringsåret med forventning og glede, men ordnin-- gen ville hjelpe noen ut av en situasjon som de kjenner seg uvel i, samtidig som andre og i regelen sterkt motiverte lærere kunne få studietilbud som var tilpasset deres situasjon. Og det hele ville få karakter av et frivillig valg.

Ut over det som nå er sagt om hovedlinjen i utviklingen, skal vi bare berøre et par andre punkter meget kort. Disse punktene er meget vesentlige og kunne fortjene en langt grundigere behand- ling enn de her får. Det ene gjelder utvinnmgén av arbeidsmåtene, det annet utviklingen av den administrative og sosiale sektor av lærerutdanningen.

Det ville være galt å si at det ikke er interesse for omlegning av arbeidsmåtene i lærerutdanningen. En slik interesse kan lett spores både hos faglærere og lærerstudenter. Det er tale dels om mer varierte undervisningsmetoder, auditorieforelesninger, semi- narøvinger, gruppevirksomhet, tutorials, dels om større vektleg- ning på lærerstudentenes eget selvstendige arbeid.

I Studieplanutvalgets innstilling I sies det at arbeidsmetodene bør bidra til å danne personligheten ved å utvikle arbeidsevne, selv- stendighet, kritisk sans, saklighet og objektivitet og vitenskapelig holdning. Inn i dette bildet hører også en vel utviklet studie- og leseteknikk og god orden i referater og papirer.

En omlegning av arbeidsmetodene har som sin forutsetning bl. a. en vel utviklet planlegning og et godt teamwork, både mellom faglærere innbyrdes og mellom faglærere og lærerstudenter. I et slik samarbeid vil ikke minst forholdet mellom den teoretiske opp- læring i lærerskolen og de praktiske øvingene i barneklassene måtte få stor oppmerksomhet.

Det kan knapt være tvil om at vår lærerskole - som lærerskolene forøvrig - er underveis når det gjelder omlegning av arbeidsmåtene. Når vi likevel ikke er kommet lenger enn vi er, henger det sann- synligvis sammen med to forhold. For det første vil den omstillings- prosess som må til både hos faglærere og lærerstudenter nødvendig- vis måtte ta sin tid; det nye må bygges opp steg for steg. Men for det andre berører en omlegning av arbeidsmåtene de tradisjonelle plikter som en lærer har, f. eks. i form av ukentlig leseplikt. Nett- opp når det gjelder vurderingen av de nye arbeidsoppgavene som vil falle på faglærerne i forbindelse med de nye arbeidsmåtene, rår det ennå atskillig uklarhet. Her er vesentlige problemer som må finne sin løsning. Ved vår egen institusjon vil det knapt bli noen ny framgang i retning av friere arbeidsmåter før disse problemene er løst tilfredsstillende.

Hva utviklingen i d e n administrative og sosiale Sektor i vår lærerskole angår, så skal vi nøye oss med å peke på et par ting. Det ene går vesentlig på de administrative forhold. Vi lever i en tid da klisjeen "demokrati på arbeidsplassen" synes å være svært aktuell. Som i arbeids- og samfunnslivet forøvrig vil også lærerskolen etter hvert måtte komme til å preges av et klarere de- mokratisk administrasjonsmønster.Vi kan selvsagt drøfte detaljene i et slikt mønster, og ulike opplegg kan trolig komme på tale. En ting synes å være klart: Lærerstudentene må trekkes mer sentralt inn i skolens administrative drøftinger. Skolerådet ved lærerskolen i Kristiansand har fattet et prinsippvedtak om elevrepresentasjon i skolerådet, og i Studieplanutvalgets innstilling er også spørsmålet om elevrepresentasjon tatt opp.

Administrasjonen av en forholdsvis komplisert lærerutdannings- institusjon foregår imidlertid ikke bare i skolerådet. Det er ikke minst behov for ganske mange spesialutvalg til å greie ut om sær- skilte spørsmål som må finne sin løsning. Her vil det trolig bli mer og mer nødvendig med utvalg sammensatt av lærere og lærerstuden- ter på fifty-fifty basis. De tiltak i denne retning som har vært for- søkt i skoleåret 1966/67 ved vår skole synes å love godt.

Hva det mer spesifikt sosiale angår, så er vel spredningen av interesser og aktiviteter den største vansken vi f. t. slåss med. I en stor lærerinstitusjon er det selvsagt mange varierte interesser som bør kunne dyrkes; men det er også behov for samling av kref- tene og et omfattende fellesskap. Det har i det siste ved Kristian- sand lærerskole vist seg å være vanskelig å finne gode løsninger her, men atskillig synes å peke i retning av en nærmere kontakt mellom sosiale aktiviteter og skolens utdanningsmønster forøvrig, både i forbindelse med større sosiale arrangement og som emne- områder for særoppgaver.

I de punkter som vi i det foregående har berørt har gjennomgangs- temaet vært en lærerskole underveis. Dette er f. t. situasjonen for lærerskolen i Kristiansand S. Å være underveis har vi oppfattet som å være i bevegelse, ikke planløst, men mot mer eller mindre

klare mål. Vi har imidlertid ikke nådd de mål vi f. t. beveger oss i retning av, og vi er oss bevisst at det bakenfor disse mål er andre mer langsiktige, som nok med tiden kommer til å legge sterkt be- slag på oss.

En lærerskoles retning bestemmes nok i noen grad av dens eget personale og elever, men slik norsk lærerutdanning er lagt opp, har vedtak i storting, departement og Lærerutdanningsråd avgjø- rende innvirkning på retning og kurs. Vi avventer med adskillig spenning loven om den framtidige lærerutdanning som vel nå snart må komme, og de reglementer og undervisningsplaner som vil føl- ge i dens kjølvann. Den dag disse dokumenter foreligger, vil det bli klart om vi må stikke ut ny kurs, eller om vi kan fortsette å bevege oss i den retning vi alt har valgt - mens vi ennå er under- veis.

På lengre sikt er det forutsetningen at elevene i våre 3-årige stu- dentklasser skal stilles helt fritt m. o. t. valg av spesialstudium det siste året, slik at de som ikke ønsker å gjøre bruk av ett av våre tilbud, skal kunne fortsette studiet ved en annen institusjon. Ennå er våre elever i prinsippet tilpliktet å ta sin spesialisering ved vår egen lærerskole, men der hvor tingene praktisk kan ordnes, stiller vi oss ikke negative til overflytting til en annen institusjon.

Så lenge 3-årig studentlærerskole ennå ikke er innført som lands- norm, er det videre atskillig som taler for at studentene i våre 3-årige forsøksklasser selv bør kunne avgjøre om de i det hele tatt vil ta en ett-årig spesialisering på toppen av sin allmennlærerut- danning. En har vært inne på den tanken at disse lærerstudentene inntil videre på søknad burde kunne fritas for å ta spesialiserings- året, iallfall umiddelbart etter fullført allmenn lærerprøve. De elevene som er mest skoletrøtte og minst motiverte for en videre- utdanning, kunne så gå ut i praktisk arbeid i skolen, mens de le- dige studieplassene ble stilt til disposisjon for lærere i post som ønsker å ta videreutdanning. En slik ordning ville vel knapt appel- lere til særlig mange elever. Det store flertall ville fortsatt se fram til spesialiseringsåret med forventning og glede, men ordnin- gen ville hjelpe noen ut av en situasjon som de kjenner seg uvel i, samtidig som andre og i regelen sterkt motiverte lærere kunne få studietilbud som var tilpasset deres situasjon. Og det hele ville få karakter av et frivillig valg.

Ut over det som nå er sagt om hovedlinjen i utviklingen, skal vi bare berøre et par andre punkter meget kort. Disse punktene er meget vesentlige og kunne fortjene en langt grundigere behand- ling enn de her får. Det ene gjelder utviklingen av arbeidsmåtene, det annet utviklingen av den administrative og sosiale sektor av lærerutdanningen,

Det ville være galt å si at det ikke er interesse for omlegning av arbeidsmåtene i lærerutdanningen. En slik interesse kan lett spores både hos faglærere og lærerstudenter. Det er tale dels om mer varierte undervisningsmetoder, auditorieforelesninger, semi- narøvinger, gruppevirksomhet, tutorials, dels om større vektleg- ning på lærerstudentenes eget selvstendige arbeid.

I Studieplanutvalgets innstilling I sies det at arbeidsmetodene bør bidra til å danne personligheten ved å utvikle arbeidsevne, selv- stendighet, kritisk sans, saklighet og objektivitet og vitenskapelig holdning. Inn i dette bildet hører også en vel utviklet studie- og leseteknikk og god orden i referater og papirer.

En omlegning av arbeidsmetodene har som sin forutsetning bl. a. en vel utviklet planlegning og et godt teamwork, både mellom faglærere innbyrdes og mellom faglærere og lærerstudenter. I et slik samarbeid vil ikke minst forholdet mellom den teoretiske opp- læring i lærerskolen og de praktiske øvingene i barneklassene måtte få stor oppmerksomhet.

Det kan knapt være tvil om at vår lærerskole - som lærerskolene forøvrig - er underveis når det gjelder omlegning av arbeidsmåtene. Når vi likevel ikke er kommet lenger enn vi er, henger det sann- synligvis sammen med to forhold. For det første vil den omstillings- prosess som må til både hos faglærere og lærerstudenter nødvendig- vis måtte ta sin tid; det nye må bygges opp steg for steg. Men for det andre berører en omlegning av arbeidsmåtene de tradisjonelle plikter som en lærer har, f. eks. i form av ukentlig leseplikt. Nett- opp når det gjelder vurderingen av de nye arbeidsoppgavene som vil falle på faglærerne i forbindelse med de nye arbeidsmåtene, rår det ennå atskillig uklarhet. Her er vesentlige problemer som må finne sin løsning. Ved vår egen institusjon vil det knapt bli noen ny framgang i retning av friere arbeidsmåter før disse problemene er løst tilfredsstillende.

Hva utviklingen i den administrative og sosiale sektor i vår lærerskole angår, så skal vi nøye oss med å peke på et par ting. Det ene går vesentlig på de administrative forhold. Vi lever i en tid da klisjeen "demokrati på arbeidsplassen" synes å være svært aktuell. Som i arbeids- og samfunnslivet forøvrig vil også lærerskolen etterhvert måtte komme til å preges av et klarere de- mokratisk administrasjonsmønster.Vi kan selvsagt drøfte detaljene i et slikt mønster, og ulike opplegg kan trolig komme på tale. En ting synes å være klart: Lærerstudentene må trekkes mer sentralt inn i skolens administrative drøftinger. Skolerådet ved lærerskolen i Kristiansand har fattet et prinsippvedtak om elevrepresentasjon i skolerådet, og i Studieplanutvalgets innstilling er også spørsmålet om elevrepresentasjon tatt opp.

Administrasjonen av en forholdsvis komplisert lærerutdannings- institusjon foregår imidlertid ikke bare i skolerådet. Det er ikke minst behov for ganske mange spesialutvalg til å greie ut om sær- skilte spørsmål som må finne sin løsning. Her vil det trolig bli mer og mer nødvendig med utvalg sammensatt av lærere og lærerstuden- ter på fifty-fifty basis. De tiltak i denne retning som har vært for- søkt i skoleåret 1966/67 ved vår skole synes å love godt.

Hva det mer spesifikt sosiale angår, så er vel spredningen av interesser og aktiviteter den største vansken vi f. t. slåss med. I en stor lærerinstitusjon er det selvsagt mange varierte interesser som bør kunne dyrkes; men det er også behov for samling av kref- tene og et omfattende fellesskap. Det har i det siste ved Kristian- sand lærerskole vist seg å være vanskelig å finne gode løsninger her, men atskillig synes å peke i retning av en nærmere kontakt mellom sosiale aktiviteter og skolens utdanningsmønster forøvrig, både i forbindelse med større sosiale arrangement og som emne- områder for særoppgaver.

I de punkter som vi i det foregående har berørt har gjennomgangs- temaet vært en lærerskole underveis. Dette er f. t. situasjonen for lærerskolen i Kristiansand S. Å være underveis har vi oppfattet som å være i bevegelse, ikke planløst, men mot mer eller mindre

klare mål. Vi har imidlertid ikke nådd de mål vi f. t. beveger oss i retning av, og vi er oss bevisst at det bakenfor disse mål er andre mer langsiktige, som nok med tiden kommer til å legge sterkt J?e- slag på oss.

En lærerskoles retning bestemmes nok i noen grad av dens eget personale og elever, men slik norsk lærerutdanning er lagt opp, har vedtak i storting, departement og Lærerutdanningsråd avgjø- rende innvirkning på retning og kurs. Vi avventer med adskillig spenning loven om den framtidige lærerutdanning som vel nå snart må komme, og de reglementer og undervisningsplaner som vil føl- ge i dens kjølvann. Den dag disse dokumenter foreligger, vil det bli klart om vi må stikke ut ny kurs, eller om vi kan fortsette å bevege oss i den retning vi alt har valgt - mens vi ennå er under- veis.

Wilhelm Aarek

Elevrådet

I. h. t. reglement for lærerskolene i Norge har også vår skole et elevråd. Elevrådet har to hovedoppgaver: utad skal det være skolens kontaktledd for Landslaget for norsk lærerutdanning (LNL). En av skolens elever utpekes som spesiell kontaktmann til LNL. Innad skal det være kontaktledd mellom skolens administrasjon administrasjon i noen av dens rutinemessige oppgaver, og delvis være konsultativt råd for rektor. På den annen side kan og bør elevrådet fremme for skolens ledelse slike spørsmål som kan lette sko- legangen for elevene - så vel undervisningsmessig som velferds- messig. Det ideelle elevråd bør derfor både være samarbeidsvillig og ha en positiv og konstruktiv innstilling til hele skolen. Elevrådet holder som regel møter en gang om måneden. Til møter og andre løpende gjøremål disponerer elevrådet sammen med sko- lens ulike interessegrupper et elevkontor.

Elevsamfunnet

Helt siden forandringen i 1963 har Elevsamfunnet hatt samme status som de andre gruppene. Før denne tid var Elevsamfunnet et koordinerende organ for det sosiale liv ved skolen. Formålet er å styrke det kulturelle nivået ved skolen, og ta opp aktuelle emner til debatt. Skolearbeid, private interesser utenfor skolen, overflod av sosiale aktiviteter og likegyldighet overfor det som skjer innen lærerutdanni.igen og samfunnet ellers, gjør at Elev- samfunnet mister sin kraft blant studentene. Dette må vi ta konse- kvensen av. Kontakt og samarbeid med andre grupper blir mer nødvendig, noe som utvilsomt er med og styrker kontakten, samt flater ut ujevnheter mellom ulike lag og institusjoner. På den andre siden dør idealismen ut - noe enhver gruppe burde være besjelet av.

Elevsamfunnet har i vinter hatt arrangementer sammen med en del av skolens grupper og lag utenfor skolen. Foredragskvelder har vist seg å ha liten, svært liten appell til studentene, derfor er disse blitt uttynnet. Rene underholdningskvelder fenger langt mer, og dette må veie tungt når neste års program settes opp. Foredrags- og undervisningsvirksomhet må mer legges til skolens obligatoriske timer, og samarbeidet mellom gruppene må styrkes. Formannen i Elevsamfunnet er formann i: Kontaktutvalget Dette utvalg har en del av den funksjon Elevsamfunnet hadde før. Alle gruppeformenn er representert, og koordinerer arrangementer, sammenkomster og oppgaver. I vinter har Kontaktutvalget bl. a. oppnevnt en komite som arbeider med å utgi ei sang" og visebok, tenkt til bruk ved f. eks. lørdagsarrangem enter.

Andre større og mindre saker er blitt behandlet. Men utvalget består av 14 representanter og er svært tungrodd. Håpet for høsten og kommende skoleår er at ideen med en ny staiusforandring for Elevsamfunn og grupper vil lette arbeidet og gi større tellende resultater.

Fotoårboka Kristiansand Lærerskole 1967-68

Søndagskosen

Ansvaret for søndags-kosen har det e skoleåret vært fordelt mellom Turid Huseby og Berit Helgeland. Det praktiske arrangement går imidlertid på omgang mellom klassene. Søndags-kosen later til å være et populært arrangement. Hver søndag ettermiddag treffes her en del av skolens elever til kaffekos og hyggelig samvær. Foruten en rekke spill disponerer også søndags-kosen over en gitar. Det er ingen fast ramme om arrangementene, så det er opp til hver enkelt hva han vil foreta seg. Hovedsaken er at vi skal ha det hyg- gelig sammen. Det er opp til klassene hvor hyggelig det skal bli den søndagen de har ansvaret. Noen har vært riktig flinke til å lage "kos", men ikke alle har vist like stor interesse. La dette være en utfordring til neste skoleår.

Siesta

Direkte under Elevsamfunnet sorterer Siesta, skoleaviseen. En red. stab på 2 - 3 studenter og dessuten en uviss utgiverdato for hvert nr. gjorde at skolens velferdslærer, Slettebø, og avisens redaktør tok skrittet til å reorganisere hele Siesta's drift. Skolen har egen off-set, så trykkingen går greit. Grunnen til dette er at samarbeidet er så godt. Vaktmesteren trykker avisen, og red. staben skriver og fotograferer.

Hver fredag er det red. møte hvor alle medarbeiderne og velferds- læreren er til stede. På lørdag kommer så avisen ut, og hver lør- dag. Redaksjonsstaben er delt i 2 grupper, som har ansvar for hver sitt nummer. (Annenhver gang.) Når avisen som oftest består av 4 sider, er det klart at så mange annonser kan det ikke bli plass til. Men drifta er kostbar, og det er vårt ønske at elevene er villig til å ofre flere penger på Siesta. Økonomisk står den under Elevsomfunnet, og formannen er auto- matisk redaktør. Erfaringen har vist at det har vært lønnsomt å investere så mange penger av Elevsamfunnets kasse.