Fra Seminaret på Holt til Universitetet i Agder

Årsmøteforedrag, Agder Vitenskapsakademi 27. oktober 2007

Ernst Håkon Jahr, tidligere rektor på UiA

Den 1. september i år var Universitetet i Agder en realitet. Arbeidet for et Sørlands-universitet hadde da pågått i nesten 50 år. Siden biskop Johan Ernst Gunnerus foreslo et norsk universitet etablert i Kristiansand i 1771, hadde det gått 236 år. Universiteter kommer ikke raskt. Alle norske universiteter så langt har hatt ei forberedelsestid på 40-60 år:

UiO: 1771 -1811 = 40 år
UiB: 1907 (første undervisn. på univ.nivå) - 1948 = 41 år
UiB: 1907 (første undervisn. på univ.nivå) - 1948 = 41 år NTNU: 1911 (etabl. av NTH) - 1968 = 57 år
UiB: 1907 (første undervisn. på univ.nivå) - 1948 = 41 år UiT: 1918 (første forslag om univ. i Tromsø) - 1968 = 50 år
UiB: 1907 (første undervisn. på univ.nivå) - 1948 = 41 år UiS: 1960-2005 = 45 år
UiB: 1907 (første undervisn. på univ.nivå) - 1948 = 41 år UiA: 1960-2007 = 47 år

Som vi ser, har det i en norsk sammenheng ikke tatt noen uvanlig lang tid å få UiA på plass. Likevel har mange på Sørlandet følt det som en lang prosess, med mange frustrasjoner underveis.

En av grunnene til at det tar tid, er at motkreftene alltid vil være mange mot et nytt universitet. Det er en viktig lærdom av historien. Da Paris-universitet blei etablert i siste halvdel av 1100-tallet, blei det - etter sigende - protestert heftig fra Universitetet i Bologna. Argumentet var visst at det ikke gikk an å ha et universitet så lang nord. Mye seinere var Københavns universitet imot etableringa av Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania i 1811. Om det da også blei argumentert med at Kristiania lå for langt mot nord, vet jeg ikke.

Men i si tid fortsatte Universitetet i Oslo denne "tradisjonen", og var imot et nytt universitet i Bergen etter krigen. Seinere mente "ingen" i akademia i Norge at det var mulig med et universitet i Tromsø i 1968, osv. Dette er kjent, og dette er holdninger hos etablerte institusjoner, som vi også har fått erfare til fulle.

Seminaret på Holt

Universitetet i Agder har en akademisk historie som går tilbake til Christians-sands Stifts Seminarium på Holt ved Tvedestrand i Aust-Agder. Det blei etablert i 1839.

Den eneste seremonielle markering av Universitetet i Agders første dag, lørdag 1. september 2007, foregikk nettopp på Holt prestegård, der lærerseminaret drev sin virksomhet fra 1839 til 1877 - da skolen blei flytta til Kristiansand, og med tida blei til Kristiansand lærerhøgskole (KLH). Seminarsalen i andreetasjen i prestegården på Holt - som er bevart slik den var da lærerstudentene satt der på sine pulter og higa etter kunnskap - var fylt til siste plass da Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand arrangerte en markering av UiA, på dag en for universitetet.

Ved denne markeringa representerte undertegnede UiA, utdanningsdirektør Karen Junker hilste fra fylkesmennene i Vest- og Aust-Agder, leder av Agder-benken Åse Gunhild Woie Duesund hilste fra Stortinget, ordfører Svein Hårberg (Grimstad) og varaordfører Siri Bertelsen (Tvedestrand) representerte og hilste fra kommunene på Agder. (Som vedlegg etter dette årsmøteforedraget er den talen jeg holdt ved denne markeringa på Holt.)

Tre perioder fra Holt til UiA

Universitetets djupeste røtter går således tilbake til 1839 og Seminaret på Holt. Slik jeg ser det, kan vi dele utviklinga derfra inn i tre prinsipielt forskjellige perioder i utviklinga fram mot UiA:

1. 1839-1960 Perioden fra Seminaret på Holt opprettes til rektor Halvor Vegard Hauge lanserer ideen om et Sørlands-universitet
2. 1960-2001 Perioden med ønsket om og arbeid for et universitet, men uten at en visste hvordan dette burde eller kunne gjøres.
3. 2001-2007 Perioden med universitetsbygging etter en fast plan og med et gitt kriteriesett som skulle oppfylles.

Første periode: 1839-1960

I periode l var spørsmålet om et universitet på Agder ikke framme, såvidt jeg vet. I denne perioden blei imidlertid en til av de institusjonene etablert, som i 1994 skulle komme til å gå inn i Høgskolen i Agder (HiA), nemlig Sykepleierutdanninga i Arendal, som starta i 1920, og som seinere blei Aust-Agder sykepleierhøgskole. 11923 blei dessuten Statens gartnerskole etablert på Dømmesmoen i Grimstad. 11991 gikk denne skolen inn i daværende Agder ingeniør- og distrikshøgskole (AID, etablert i Grimstad 1967 som Sørlandets Tekniske Skole, fra 1977 som AID), og fulgte dermed med AID inn i HiA i 1994. Det var slik Dømmesmoen blei et av HiAs, og nå UiAs virksomhetssteder i Aust-Agder. Her kan jeg også nevne at i 1990 blei Agder maritime høgskole (i Arendal) lagt inn under AID.

Andre periode: 1960-2001

Periode 2 dekker de åra da Sørlands-universitetet blei satt på programmet, men da ingen visste hvordan en skulle eller burde gå fram for på beste måte å arbeide for et slikt mål. Det begynte i 1960, da dr. philos. Halvor Vegard Hauge kom som rektor til Kristiansand Katedralskole. Hauge foreslo samme år at en skulle sette seg som mål å få et universitet på Sørlandet. Da Hauge kom, fant han samlingene i den gamle institusjonen Kristiansand Museum (fra 1828) fullstendig nedpakka og stua vekk. Hauge, som må ha visst hvor viktig en slik institusjon kan være i organisering av forskning og akademisk virksomhet - det var f.eks. tydelig i Bergen, Trondheim og Tromsø -, gikk straks i gang med å bygge opp igjen Kristiansand Museum. Som rektor ved Katedralskolen var han nemlig automatisk formann i museets styre. Seinere brukte han Agder Akademi som en annen platform i universitetsarbeidet, da han blei valgt til akademiets første preses på stiftelsesmøtet 27. oktober 1962. Museet og Akademiet blei de to viktigste institusjonene som universitetsarbeidet hvilte på i de første åra, fram til etableringa av Agder Distriktshøgskole i 1969. Det var gjennom Museet og Akademiet det blei tatt initiativ til å f å etablert Universitetskomiteen for Sørlandet (oppnevnt 1963). Universitetsundervisningen i Kristiansand (UVIK) 1962-1979 var en annen og svært original side ved Hauges strategi for å arbeide for en universitetsetablering. I realiteten var UVIK en filial under Universitetet i Oslo. Hauges tanke var nok at denne filialen etter hvert skulle vokse seg så stor at den med tida kunne frigjøre seg fra UiO, og så etableres som eget universitet.

Verken arbeidet til Universitetskomiteen for Sørlandet eller Universitetsundervisningen i Kristiansand viste seg imidlertid å lede fram mot et universitet på Sørlandet. Likevel, disse tiltaka var uten tvil viktige for det vedtaket de sentrale myndighetene gjorde om å etablere distriktshøgskoler samtidig både i Kristiansand og i Stavanger. Først var det nemlig snakk om enten Stavanger eller Kristiansand. 11969 blei distriktshøgskoler oppretta i begge byene. Samtidig som disse byene fikk hver sin distriktshøgskole, fikk Tromsø universitet. I konkurransen mellom Kristiansand, Stavanger og Tromsø om å bli den neste universitetsbyen, hadde Tromsø trukket det lengste strået.

Arbeidet for et sørlandsuniversitet blei nå i praksis lagt til side i flere år, selv om Hauge - og andre med han - aldri gav opp den opprinnelige ideen, at Sørlandet skulle få sitt universitet. Det fantes imidlertid fortsatt ingen oppskrift på hvordan en skulle gå fram for å få det til. Det blei gjort en stor innsats med å utvikle ADH til en seriøs akademisk institusjon, og distriktshøgskolen markerte seg etter hvert som et mini-universitet, uten at det likevel på noen måte blei anerkjent nasjonalt. Volumet både når det gjaldt studenter og forskning var klart for lite til at en egentlig kunne bygge et universitet på det. Først med Gudmund Hernes' høgskolereform i 1994 fikk universitetsarbeidet nye muligheter, først og fremst fordi volumet som HiA nå fikk, blei stort nok til at det kunne være realisme i planene. Ved denne reforma blei som kjent seks daværende høgskoler i Vest- og Aust-Agder (KLH, ADH, Agder musikkonservatorium, Vest-Agder sykepleierhøgskole, AID og Aust-Agder sykepleierhøgskole) fusjonert inn i den nye Høgskolen i Agder (HiA). Forskningsmessig var likevel HiA fra 1994 langt fra sterk, og antall professorer kunne telles på ei hand. Men styret for høgskolen vedtok allerede i 1995 en strategiplan som pekte fram mot universitetsstatus. Likevel var ikke situasjonen nå prinsipielt annerledes enn den var i 1960, da rektor Hauge tok opp tanken for fullt: Det fantes fortsatt ingen oppskrift på hvordan en skulle gå fram.

Noe en da grep til, var å omtale det universitetet en ønska, som et "annerledes" universitet, i og med at myndighetene gang på gang slo fast at det bare skulle være fire "vanlige" universiteter i Norge. Med Gudmund Hernes som minister virka det nokså problematisk å finne en politisk veg fram mot målet. Hernes var prinsipielt motstander av nye universiteter. Det å snakke om et "annerledes" universitet, ulikt dem en allerede hadde, kunne dermed kanskje være en farbar veg å gå.

Det blei imidlertid en kraftfull politiker fra Kristiansand og Vest-Agder som kom til å løse opp den fastlåste nasjonale situasjonen en hadde fått i universitets- og høgskolesektoren. Det var Jon Lilletun. Som kirke- og undervisningsminister i Bondevik I-regjeringa satte han 1998 ned det såkalte Mjøs-utvalget, kalt så etter lederen for utvalget, professor Ole Mjøs fra Universitetet i Tromsø. Utvalget skulle gå gjennom alle aktuelle spørsmål innen høgre utdanning etter 2000, og det tok dermed også opp spørsmålet om eventuelle nye universiteter. Her var det viktig at Universitets- og høgskolelova fra 1995, den første felles lova for sektoren, slo fast at også statlige høgskoler skulle kunne ha doktorgradsprogram dersom de var faglig kvalifiserte til det og hadde den nødvendige kompetansen. Det var også uhyre viktig at daværende rektor ved HiA, Knut Brautaset, blei med i Mjøs-utvalget. Det var særlig han som der dreiv fram spørsmålet om nye universiteter. Til slutt var forslaget her et av de veldig få i innstillinga som hele utvalget fant å kunne stille seg bak. Nesten på alle andre punkt hadde innstillinga forslag som hadde et flertall og et mindretall i utvalget bak seg. Rektor Brautasets innsats i Mjøs-utvalget kan vanskelig verdsettes høyt nok i denne sammenhengen.

Med innstillinga fra Mjøs-utvalget 2000 kom også et framlegg til kriterie-sett som definerte hva som skulle til for at en institusjon innen høgre utdanning skulle kunne anses som et universitet i Norge. Dersom dette nå blei fulgt opp av myndighetene, ville vi endelig ha fått en oppskrift på hva som skulle til, hva som blei krevd, for at en høgskole skulle kunne bli universitet. Viktigst i kriteriesettet var, som alle vet, kravet om fem mastergrads- og fire doktor-gradsprogrammer.

Men motkreftene var mange. Ledelsen ved de fire "gamle" universitetene var oppskriftsmessig imot, det samme var departementet. Forsøk på å unngå den utviklinga Mjøs-utvalget hadde lagt opp til, blei starta umiddelbart. Det viktigste strategiske grepet som motkreftene først satsa på, var å forsøke å utvanne universitetsbegrepet. Skulle det bli flere universiteter, var det om å gjøre at en slik overgang ikke fikk noen betydning. Ett forslag var derfor at alle høgskoler som ville det, kunne kalle seg universitet. I Stortingsmelding 27 (2001) gikk regjeringa, nå Stoltenberg I med Trond Giske som minister etter Jon Lilletun, likevel ikke så langt. Det er likevel neppe noen særlig tvil om at forslaget i stortingsmeldinga om at det skulle være nok med bare en doktor-gradsrett for universitetsstatus, tok sikte på å ufarliggjøre Mjøs-utvalgets forslag. Dersom Stortinget hadde slutta seg til departementet og regjeringa her, ville vi nemlig neppe ha klart å forhindre at det blei et tydelig og klart formelt skille mellom gamle og eventuelt nye universiteter, ei inndeling i A- og B-uni-versiteter. Sammen med Høgskolen i Stavanger (HiS) og Høgskolen i Bodø (HiBo) gikk ledelsen ved HiA - i august 2000 hadde jeg overtatt som rektor, mens Tor A. Aagedal naturligvis fortsatte som direktør - prinsipielt imot forslaget om at en doktorgrad skulle kunne gi universitetsstatus. Vi arbeida særlig inn mot Stortinget for vårt syn, for vi slapp sjelden til i hovedstadspressa. Steinar Stjernø (da rektor ved Høgskolen i Oslo) og professor Rune Slagstad syntes derimot å ha klippekort på innlegg for sitt syn i Dagbladet og andre steder, nemlig at det ikke burde bli flere universiteter i Norge. Det var, ifølge dem, nok med de fire vi alt hadde. Deres syn syntes i stor grad å være bestemt av fagporteføljen ved Høgskolen i Oslo. HiO var - og er - en rein profesjons-høgskole. Til forskjell fra HiO hadde både HiA, HiS og HiBo disiplinstudier i tillegg til profesjonsstudiene, og det var spesielt i spenningsfeltet mellom disse ulike studiene at universitetsambisjonene særlig pressa seg fram. Dette var tydeligvis ukjente perspektiver ved HiO, og både Stjernø og Slagstad tolka tilsynelatende verden utelukkende ut fra det de kjente i Oslo.

Men heldigvis vant vi fram i Stortinget. I juni 2001 blei det samme kriterie-settet vedtatt som det Mjøs-utvalget hadde foreslått, og som vi hadde støtta og argumentert for i hele prosessen etterpå. Vedtaket i Stortinget var enstemmig, som framlegget hadde vært det i Mjøs-utvalget. Dermed var det satt foreløpig bom for forsøket på å lage en klar og formell forskjell mellom de etablerte og eventuelt nye universiteter. Et universitetet er et universitet er et universitet, som det blei sagt i Stortinget.

Men departementet lot seg lite påvirke i sitt syn av Mjøs-utvalgets og Stortingets enstemmige syn og vedtak her. Seinere blei det flere ganger gjort forsøk, med ulike metoder og argumenter, på å undergrave status og grunnlag for de kommende nye universitetene. Hver gang det blei lagt fram en lov eller en stortingsmelding som angikk universitets- og høgskolesektoren, forsøkte departementet å sprenge en kile inn. Men Stortinget har avvist dette enstemmig hver eneste gang, sist i debatten om forskningsmeldinga fra Bondevik n-regjeringa. (Se min artikkel: "Stortinget avviste nok en gang at 'Noen universiteter er likere'." Forskerforum 2005, nr. 7, september, s. 31-32.)

Jeg har brukt såpass mye tid og plass på dette med det formelle forholdet mellom de etablerte og de nye universitetene fordi det hadde vært så lett for ledelsen og styret ved høgskolen å trå feil her. Når departement og regjering lokker med at en doktorgradsrett er nok for å få universitetsstatus, kan en lett bli frista til å godta det. Hadde vi imidlertid gjort det den gangen i 2001, ville nok HiA ha fått et slags universitetsnavn allerede høsten 2001, men da ville det betydd noe langt mindre enn det gjør nå, fordi det da ville vært en så tydelig og klar forskjell mellom de etablerte og de nye universitetene. Det kommer f.eks. tydelig til uttrykk i et av lovforslaga som departementet prøvde seg med til Stortinget: Så og så bestemmelse skulle gjelde for universiteter etablert før den og den datoen (dvs. de fire "gamle"), en annen bestemmelse skulle gjelde for universiteter etablert etter den samme datoen (altså nye universiteter). Det ville blitt en formell forskjell, ei inndeling i A og B. Vi må være svært glade for at Stortinget i disse avgjørende spørsmåla hørte på våre argumenter, og dermed avviste de forsøk departementet gjorde på å undergrave statusen til nye universiteter som fullverdige og formelt på linje med de "gamle".

Tredje periode: 2001-2007

Den 3. perioden i utviklinga fra Holt til UiA blir dermed de åra da HiA arbeida med å innfri de kriteriene Stortinget hadde vedtatt i juni 2001 for et universitet i Norge. I hovedsak er det de stortingsgitte kriteriene som fortsatt ligger fast, men det er også lagt til diverse tidkrevende tilleggskrav etterpå, til dels mot våre kraftige protester.

Ett av disse krava er at vi måtte ha på plass et kvalitetssikringssystem før vi kunne søke om universitetsstatus. Det har ikke Stortinget bestemt. Men da Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga, NOKUT, blei oppretta 1. januar 2003, blei dette kravet formulert og slått fast. Stortinget hadde riktignok vedtatt at en institusjon, universitet eller høgskole, skulle ha et godkjent kvalitetssikringssystem. Men det var ikke sagt at en høgskole måtte ha det på plass før den kunne søke om universitetsstatus. Her gikk da Høgskolen i Stavanger på en smell, men jeg syns egentlig ikke det var deres feil. De søkte om universitetsstatus da de hadde oppfylt kriteriesettet som Stortinget hadde bestemt. Men de hadde ikke et godkjent kvalitetssikringssystem, og dermed fikk de beskjed fra NOKUT om at det måtte på plass før universitetssøknaden kunne behandles. Heldigvis gikk det greit for dem både med kvalitetssikringssyste-met og den siste universitetsvurderinga, og Høgskolen i Stavanger blei Universitetet i Stavanger 1. januar 2005.

Et annet krav som NOKUT har lagt til det opprinnelige kriteriesettet fra Stortinget, er at en høgskole som søker om å bli universitet, må kunne vise til kandidatproduksjon i sine doktorgradsprogrammer, altså at det skal være ferdig uteksaminerte doktorgradskandidater. Dette ekstrakravet, som ikke fins i Stortingets kriteriesett, forsinka oss her på Agder med iallfall et år.

HiA brukte altså to og et halv år mer enn Stavanger på å komme i mål. For det fikk vi i ledelsen mye pepper i avisa Fædrelandsvennen. Slik vi så det, viste avisa gang på gang fullstendig manglende forståelse for hva slags problemer som måtte løses, de snubletråder som blei lagt for oss, den motstand og de bevisste forhalinger av tida vi stadig stod overfor. Det var i det hele tatt overraskende å se hvordan Fædrelandsvennen istedenfor å støtte opp om HiAs arbeid fram mot universitetsstatus, slik Stavanger Aftenblad gjorde i forhold til HiS, hele tida bidrog til å legitimere de motkreftene vi sloss mot. Ved årsskiftet 2006/07 stod det å lese i Fædrelandsvennen at det ikke var noen grunn til å tro at universitetet ville komme i 2007. Avisa tok feil her, som i så mye annet som gjaldt HiA. Universitetet kom i 2007.

Den tredje og siste perioden i utviklinga fra Holt til UiA falt i sin helhet i min rektorperiode. Da jeg tiltrådte som rektor i 2000, anså jeg det som helt avgjørende for ei vellykka universitetsbygging å ha et prinsipielt tosidig perspektiv på utviklinga av høgskolen: Først, som det primære, stod heving av den faglige og vitenskapelige kompetansen i hele høgskolen. Samtidig i tid, men logisk ordna etter den generelle kompetansehevinga, kom oppfylling av de kriteriene for universitetsstatus som var vedtatt av Stortinget i 2001. Men universitetsbygging blir ikke vellykka ved "smart" kriterietilpasning. For å få et universitet som kunne hevde seg i konkurransen når universitetsstatusen kom, var heving av kompetansen på alle fakulteter og fagområder absolutt nødvendig. Ved det unngikk vi å utvikle det som er blitt kalt "stankelbein-universitet". Det er et universitet som er bygd i høyden utelukkende på de fire områdene som skal gi doktorgrad, men som har latt de øvrige fagområder forbli der de er kompetansemessig, og som dessuten har overført ressurser og fokus bare til de fire utvalgte områdene. Det er det jeg tidligere har kalt "kriterietilpasning". Enkelte utafra har gjennom åra antyda eller kommet med direkte påstander om at også HiA gjorde det på den måten. Det er ikke rett. Tvert imot har vi lagt avgjørende vekt på ikke å undergrave grunn- og profe-sjonsutdanningene. Vi har hele tida understreka at et godt resultat er langt å foretrekke framfor et raskt. Det er i høy grad på sin plass her å understreke at uten den økonomiske støtte vi fikk fra Sørlandets Kompetansefond og også fra Aust-Agder utviklings- og kompetansefond, ville prosessen fram mot universitetsstatus tatt mye lenger tid. Jeg mener vi lyktes godt i å balansere generell kompetanseheving med framdriften i å tilfredsstille universitetskriteriene. Det vises bl.a. ved at det ikke har vært noen opposisjon internt mot universitetsarbeidet.

De fire doktorgradsområdene viste seg, naturligvis, vanskeligst av alle kriterier å oppfylle. Men i 2005 hadde vi endelig en enstemmig anbefaling fra den sakkyndige komiteen i det fjerde og siste programmet: internasjonal organisasjon og ledelse. Det programmet satt uten tvil lengst inne, fra tidligere hadde vi fått akkreditert programmene i nordisk, matematikkdidaktikk, og i mobil kommunikasjon og sikkerhet.

De kriteriene for universitetsopprykk som Stortinget vedtok i 2001, hadde vi således oppfylt i 2005. Søknaden om universitetsakkreditering blei følgelig sendt da. Søknadsbehandlinga i NOKUT gikk frustrerende seint, og likna mest av alt en kriminalroman. Det skal jeg la ligge her, og isteden henvise til ei seinere framstilling. Men så langsomt gikk det, at vi hadde fått på plass også det femte doktorgradsprogrammet - i religion, etikk og samfunn - før NOKUT fikk gjort seg ferdig.

Men, så, endelig, på NOKUTs styremøte 19. juni 2007 blei Høgskolen i Agder faglig akkreditert som universitet. Søknaden til departementet om uni-versitetsstatus - vedlagt den faglige akkrediteringa fra NOKUT - blei sendt i posten dagen etter. Departementet lovte oss rask behandling, og skuffa oss ikke. Saka passerte Kongen i statsråd 10. august, og 1. september blei satt som dato for overgangen. Den 1. august overtok Torunn Lauvdal som rektor. Rektorskiftet blei markert 31. august på akademisk årsfest. Da holdt jeg min siste tale som rektor, med universitetskjedet på. Jeg satte stor pris på å kunne avslutte rektorperioden min på den måten.

Dagen etter, 1. september, blei så universitetet første dag markert i semi-narsalen på Holt prestegård, der det hele starta i 1839. Ringen var slutta. En ny periode kunne begynne.

Historisk årstallsutvikling

1839 Christianssands Stifts Seminarium etableres på Holt prestegård ved Tvedestrand

1877 Seminaret flytter til Kristiansand - utvikles til Kristiansand Lærerhøgskole KLH

1920 Sykepleierutdanning starter i Arendal

1960 Rektor Halvor Vegard Hauge lanserer ideen om et universitet på Sørlandet

1962-1979 "Universitetsundervisningen i Kristiansand" UVIK, en filial av UiO

1962 Agder Akademi stiftes

1963 "Universitetskomiteen for Sørlandet" dannes

1965 Agder musikkonservatorium AMK starter ved Kristiansand musikkskole

1966 "Komiteen for Økonomisk College i Kristiansand"

1967 Sørlandets tekniske skole SøTS, seinere Agder ingeniør- og distriktshøgskole AID, etableres i Grimstad

1969 Agder distriktshøgskole ADH etableres i Kristiansand 1976 Vest-Agder Sykepleierskole VASH, seinere Kristiansand sykepleierhøgskole KSH, etableres i Kristiansand

1994 Seks høgskoler på Agder slås sammen: Høgskolen i Agder HiA etableres med virksomhet i Kristiansand, Grimstad og Arendal. Knut Brautaset velges til rektor

1995 Regjeringsvedtak om ny HiA-campus på Gimlemoen i Kristiansand

1998 Regjeringa med statsråd Jon Lilletun oppnevner Mjøsutvalget til å utrede høgre utdanning etter år 2000

2000 Mjøsutvalget tilrår enstemmig at høgskoler skal kunne kvalifisere seg til universitetsstatus.
Ernst Håkon Jahr tar over som rektor

2001 Stortinget vedtar enstemmig kriteriene for universitetsopprykk. Ny campus åpnes på Gimlemoen

2002 Agder Akademi re-etableres som Agder Vitenskapsakademi AVA

2005 Universitetssøknaden sendes

2006 Avtale med Ugland Eiendom AS om bygging av ny campus i Grimstad med åpning i 2010

2007 HiA akkrediteres som universitet. Torunn Lauvdal tar over som rektor. Kongen i statsråd vedtar at HiA blir Universitetet i Agder fra 1. september.