Ole Bernt Syvertsen 1925-2019
Ole Bernt Syvertsen, f. 3. mars 1925, d. 12. desember 2019, var en kristiansandslektor, cand. philol. med norsk hovedfag fra UiO, som var elsket av sine elever og studenter, som aldri fikk nok av han. Også hans kolleger holdt ham høyt for hans kunnskaper og gode historier, humørfylte og beskjedne adferd og evne til å knytte menneskelige relasjoner.
Han var min gode kollega ved Kristiansand Handelsgymnasium og ADH/HiA, men var også velkjent som innleid foreleser og veileder ved bl.a. Kristiansand og Trondheim lærerhøyskoler, distriktshøyskolene i Telemark og Finnmark og ved UiO, UIT og UiB. Han verdsatte sin frihet så høyt at han i mange år omtalte seg som «en handelsreisende i undervisning», uten å ha fast stilling ved noen institusjon. Etterspurt som han var, var dette ikke noe problem. Selv om han likte konkurranser, mislikte han de om opprykk og forskningsmidler. Han var en fri sjel i en sunn kropp som elsket den frie tanke og alt friluftsliv.
Veien inn i høyere utdanning var ikke lett for Ole Bernt. Oppvokst som han var i Menigheten Samfundet, og brøt med den for å få lov til å studere, likte han å utfordre skrevne sannheter og ble ganske religionskritisk. Ugift og uten egne barn, grenseløst snill som han var, «onkel Ber» for mange som mistet sine nære, inntok han en omsorgsfull farsrolle og underviste og utfordret de unge til å ta ansvar for andre og for egne liv. Når noen av hans egen eller neste generasjon døde, viste han mer sine følsomme sider. I minnestunden ble det sagt at de kvinnelige studentene ble enda mer glad i han da, og at minst fem av dem ville inngått ekteskap med han på dagen. En høyreist og attraktiv foreleser av Guds nåde viste seg som en venn av kvinnene. Uten at noe skjedde, dessverre, ble det lagt til.
Ole Bernt hadde aldri tenkt at han skulle overleve sine mange yngre søsken med klar margin. Hans gode bridgepartnere gikk også bort etter hvert. Den uveisomme hytta i Åseral måtte han selge, og den havnære i Randesund overførte han til den yngre generasjon. Ribbet for mye livsinnhold, kunne han spørre: Hvorfor nå fortsette å leve? Men fra sitt rikholdige bibliotek leste han Garborg, Vinje, Jonas Lie og Gabriel Scotts «Kilden», og så Olav H Hauge: «Det er den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje», og Jan Magnus Bruheim: «Skapte er vi til å bera og lette børane for kvarandre, til fånyttes lever ingen», til sist Kolbein Falkeid: «Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype. De var skogskarer og fjellvante. Jeg finner nok fram».
Etter fylte 90, så lenge han kunne, syklet Ole Bernt omkring i Kristiansand og omegn. Som alltid før med velbrukt ryggsekk, bil har han aldri hatt, og svømte ofte daglig i Stampa i Baneheia. Og dagene startet med reflektert pløying av Aftenposten, Fædrelandsvennen, Klassekampen og Vårt Land, aviser han lot gå videre til gode venner. Da han på dødsleiet i Valhalla Omsorgssenter mottok sitt eget slitte eksemplar av Svein Lies grammatikk, var det som han et øyeblikk var helt seg selv igjen, reiste seg halvt opp i sengen og ropte ut «Svein Lie!» Filologen, lokalhistorikeren, stedsnavneksperten, og fremfor alt målmannen, vårt gode medmenneske Ole Bernt Syvertsen, ble bisatt fra Oddernes kapell 3. januar. Fenomenal som han var til å kjenne igjen ansikter og navn ville han ha gledet seg over alle de mange elever og andre som var der for å hedre og minnes han.
Den glade sportsfisker Ole Bernt, som også kjøpte seg fiskebåt med kum, ville gledet seg da «Fiskerens morgensang» av Jens Gundersen ble spilt, og over at Odd Jan Sandsdalen ble referert: «Jorda vil minnast deg slik den minnest graset og skogane, regnet. Du blir tatt vel imot og hugsa, slik treet hugsar skuggen sin kvar morgon, slik havet hugsar dråpen».
Thor Einar Hanisch