Arne Mikkelsen til minne: 1916-2017
Arne Mikkelsen, f. 3/9 1916, hadde far som jobbet på Karljohansvern i Horten og så ble minehåndverker i Marvika etter den tragiske mineeksplosjonen der, har gjennom livet hatt Marvika orlogsstasjon og Marviksletta som sin store interesse. Da Marvika fylte 100 år, laget Arne et fint hefte med bilder og informasjon om anlegget og stedet. Hans store lidenskap var fotografering, han fikk seg sitt første fotografiapparat til konfirmasjonen i 1931. Siden har han fulgt utviklingen som har vært på fotofronten. Han var også teknisk anlagt og interessert i alle nyvinninger. Da vår første radiostasjon åpnet på Valhalla i 1930, laget han sitt første krystallapparat. Da TV- senderen på Hestheia kom, skaffet han seg fort TV, og han kjøpte seg videokamera da det kom. Da engelske fly bombet Gimlemoen var han utenfor gjerdet og fotograferte, og han avbildet en tysk ubåt under slep etter grunnstøting. Fylt 90 kjøpte han ny bil og kjørte til han var 96, bl.a. til General Oscar Wergelands Hus på Gimlemoen, der han deltok i møter i Agderkulturs forsvarshistoriske arbeidsgruppe.
Ganske ung utdannet Arne seg til elektriker og siden til autorisert installatør. Han startet sitt eget firma på hjørnet av Tordenskioldsgt. og Fjellgt. I starten både med salg av elektriske artikler og installasjon. Etter hvert flyttet bedriften til Kongensgt, der satsingen ble installasjon. Broren Kristian, f.1922, i dag still going strong, ble ansatt i bedriften, og Arne tok seg av administrasjon og slikt. På den tiden drev man faktisk og reparerte på elektriske artikler, og Arne kastet aldri så mye som et deksel. Manglet man en liten del, så sa man gjerne: «Gå ned til Mikkelsen». Der var det gjerne hjelp å få.
1. desember 1945 giftet han seg med barndomsvennen Birgit fra Marviksletta. Den første vinteren fikk de låne en kald hytte på Ternevik, stedet der han også skulle bo de siste årene av livet. Da sommeren kom flyttet de over i familiens hytte på Kalvehaven på Justnes, før de bosatte seg på Lund og etter hvert i Møllevannsveien på Grim. I 1950 fikk de sitt eneste barn, Jan. Hytta var i familiens eie i 60 år, og mange gode somre hadde de der. Men da det skulle bygges boligområde, måtte den selges. Typisk nok ble ikke Arne sur av den grunn, han mente utviklingen måtte få gå sin gang. Kusinene hans bodde på Odderøya, der faren deres, Arnes og Kristians onkel Dagfinn arbeidet, og det ble mange hyggelige juleselskaper der ute. Arne og Birgit fikk mange gode år sammen til hun døde så altfor tidlig, i 1982.
I 2005 fikk Arne servicebolig på Ternevik og vendte dermed tilbake dit han hadde begynt sitt samliv. Han var da egentlig for sprek, men siden han måtte flytte fra huset han leide i, fikk han bolig. En fin leilighet med utsikt mot havna og innseilingen til byen. Der satt han gjerne, både morgen og kveld, med kikkerten og fotoapparatet ved siden av seg, og fulgte skipene på vei inn og ut.
1 1990 ble han farfar til tvillingene Susanne og Birgitte, det satte han stor pris på. Stasjonsmesteren og Billakkereren. Han var svært stolt av dem, og var på besøk, både på Nelaug stasjon der Susanne var trafikksjef, og på verkstedet hos Birgitte.
Arne var en særdeles hjelpsom og snill mann. Det var som en av hans kusiner sa til Jan: Hadde alle vært som din far, hadde det ikke vært krig i verden. God til å prate med alle slags folk var han også. I 2013 begynte helsa å svikte, og han måtte ha hjelp av hjemmesykepleien. Frem til da hadde han vært veldig selvstendig og klart seg bra. Det var stas å bli kjørt rundt. Gjerne til Kuholmsveien der han hadde gått med aviser, og til Marvika. Og så fikk han seg også en tur til Marinemuseet i Horten. I januar i fjor fikk han et lite slag, og måtte flytte over på sykehjemmet på Ternevik. Men han trivdes godt der også. Den siste tida gikk det raskt nedover, han spiste og drakk lite og hørte ikke så godt lenger. Men det var en stor milepæl for han å få oppleve det å runde 100 år, og da også å få ordførerbesøk. Mange var flinke til å besøke han. Og selv om han var svak, så klemte han i hånda for å vise at han visste hvem som var der. Og som alltid var det tommel opp. Så døde han stille og fredelig med Jan og Gerd ved sin side. Ved avskjeden i Oddernes kapell lyste sogneprest Borgenvik Guds fred over hans kjære minne.
Per-Kjell Kristiansen
Thor Einar Hanisch