Minneord om Tore Jørgen Hanisch: 1945-2006
En kjær venn, en god kollega og et sjenerøst menneske er ikke lenger blant oss. Professor Tore Jørgen Hanisch døde tragisk natt til søndag 15. januar 2006. Etter å ha kjempet tappert i over et og et halvt år måtte han gi opp. Ullevål universitetssykehus klarte ikke å få bukt med infeksjonene. Selv om han døde stille, så runger ekkoet av hans bortgang fremdeles, og vi som var hans gode venner og kolleger tok med sjokk og vantro mot meldingen. Tore Jørgen ble 60 år gammel. Med ham er en særmerkt begavelse, en betydelig vitenskapsmann og benådet formidler gått bort.
Tore Jørgen Hanisch var født i Kristiansand fredsvåren 1945. Slekten kom opprinnelig fra Østerrike. Som ung interesserte han seg for realfag og filosofi og tok en cand.mag.-grad innenfor denne fagkretsen. Så slo han om og ville bli psykolog. Slik skulle det ikke gå. Han ble fanget av sosialøkonomien, men reagerte raskt på det han kalte modelltyranniet i faget og orientert seg over i økonomisk historie. ”De som ikke kjenner sin fortid, er dømt til å repetere sine feil”, formulerte han som devise på en av sine artikler.
Tore Jørgen viet sitt liv til vitenskapen. Hans tverrfaglige interesser og innsikt ble bundet sammen av solid vitenskapsteoretisk og idéhistorisk kunnskap. Samfunnsøkonomen med bakgrunn fra filosofi og realfag kom til å gjøre sine viktigste arbeider innenfor økonomisk historie, økonomisk idéhistorie og om forholdet mellom vitenskap og politikk.
Tore Jørgen var en produktiv forfatter, som evnet å se det store linjene. Han understreket alltid betydningen av samarbeid og samtale. Det gjaldt både i vitenskapelig virke og i livet selv. Han var et usedvanlig raust menneske, og delte gjerne sine ideer med andre. Hans store appetitt på intellektuelle utfordringer førte ham inn i utallige faglige disputter. Med en uformell stil og manglende sans for byråkratiske spilleregler, gjorde han opprør mot rutinevitenskapen.
Mangeårig arbeid med økonomisk teori gav ham en dyp skepsis til positivismen og troen på økonomifaget som en naturvitenskap. Han kom derfor til å stå i opposisjon til sine høyst respekterte professorer Trygve Haavelmo og Leif Johansen.
Som fagmann kom han til å spenne opp det helt store lerretet. Han drøftet de tidlige økonomer og særlig naturrettsfilosofene, og han var spesielt opptatt av Adam Smiths tenkning. Og han var som Smith opptatt av forholdet mellom økonomi og etikk. Han diskuterte de politiske kårene for industrialiseringen av Norge og effekter av politikken på industrialiseringens forløp. Han var en av våre fremste boligmarkedshistorikere og ga selv til beste en rekke historier om hvilken uvitenhet, om økonomiske sammenhenger og historiske erfaringer, selv profesjonelle eiendomsforvaltere og eiendomsutviklere i Norge kunne oppvise. På dette feltet var han forut for sin tid. Han skrev også bedriftshistorie, ikke av den snevre sorten, men med et rikt blikk for samspillet mellom bedrift og samfunn.
Han var ikke minst opptatt av vår økonomiske samtidshistorie. På dette feltet skulle han komme til å stå midt i en strid han kviet seg for å kjempe, men som han for sin samvittighets skyld ikke kunne la ligge. Hanisch hadde fått sentrale roller både i skrivingen av norsk oljehistorie og norsk finanspolitisk historie. Begge prosjektene ble betydelig beskåret av makthavere som, etter først å ha gitt forskerne arkivadgang, kjente seg ubekvemme med å ha forskningens lys for tett på seg. Hanisch opplevde at denne forskningspolitiske kuvendingen gikk på hans integritet løs og utfordret både embetsverk og kolleger på en måte som har satt spor i nyere norsk forskningshistorie. Med ett var han en farlig mann. I det samme viste han seg også for offentligheten som en modig mann. Det var ikke posørens mot han stilte til skue. Selv skulle han helst vært striden foruten. Det var den helstøptes mot han viste. Skuffende var det nok at han også i de siste par år skulle oppleve å bli sensurert av Norsk Økonomisk Tidsskrift og Økonomisk Forum. Det siste et tidsskrift han selv i flere år var redaktør av. I en artikkel ble enkelte sider ved Ragnar Frisch og Leif Johansen virksomhet trukket fram, som noen med innflytelses ikke ønsket skulle komme på trykk.
Tore Jørgen slet med helsen deler av sitt voksne liv. Men det hindret ham ikke å møte kolleger og studenter med samme smittende engasjement. Han levde seg inn i det han formidlet. Når han begynte å snakke, kunne han holde på lenge, men tilhørerne følte likevel at tiden fløy. Han foreleste gjerne uten manuskript eller notater. Han tok tak i en bit av stoffet med sin litt stakkato, tenkende stil, så ble han fanget av sin egen iver og videt resonnementene ut til å favne betydelig kunnskapsfelt. Han gikk i dybden samtidig som han gikk i bredden. Han gjorde det like skikkelig som originalt. Derfor var han elsket av studentene og skattet som samtalepartner av kolleger. Han elsket både å forelese for og å veilede studenter. Som lærer var han både engasjerende og utfordrede og han forventet av studentene at de skulle tenke selv. Tiltross for at han var svært krevende så var han populær blant studentene og han ble ansett som en av de aller beste foreleserne.
Tore Jørgen var et fargerikt menneske og som vitenskapsmann det kanskje nærmeste vi kommer et flogvit. I en tid der faglig spesialisering truer med å gi oss spiss uten bredde og en forskning som samfunnet omkring sliter med å forstå som sin, sto han for spisset forskning, forankret i like bred som relevant kunnskap. Han var belest som få, og forsto bedre enn de fleste hvordan kunnskapen han utviklet kunne gjøres aktuell for politisk og populærfaglig debatt.
et intervju med avisen Fædrelandsvennen for elleve år siden sa han at han hadde levd et forskerliv. Fag og fritid fløt i hverandre. Han hadde ingen hobbyer. Fag og familie fylte tiden.
Miljøet i Oslo hadde ikke plass til en person som Tore Jørgen Hanisch, som derfor søkte utfordringer andre steder. Hovedbasen ble hans barndoms by Kristiansand. Fra 1. august 1994 var han tilsatt som professor ved Institutt for økonomi på det som senere ble Høgskolen i Agder. I tillegg var han tilknyttet Norges Handelshøyskole i Bergen, Handelshøgskolen ved Høgskolen i Bodø og etter hvert Universitetet for Miljø- og Biovitenskap på Ås. Tore Jørgen var en aktiv deltaker på nasjonale- og internasjonale fagkonferanser.
Ved Høgskolen i Agder var han en drivende kraft i den kompetanseoppbygging som har funnet sted ved Fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap. Hans vitenskapelige produksjon var stor. Hans frodige deltakelse i faglige samtaler og seminarer var til stor inspirasjon for hans kolleger. Ved fakultetet sto han for utviklingen av økonomisk historie som fag på Bachelor-, Siviløkonom- og Masterstudiene. På grunn av hans faglige innsats trakk disse fagene til seg stort og økende antall studenter. Det var imidlertid ikke bare på høgskolen at Hanisch gjorde økonomisk historie til et viktig fag. Hans faglige innsats og omfattende foredragsvirksomhet førte til at faget oppnådde en sterk økende anerkjennelse blant næringslivsledere. Betydningen av å ha studert historie for å kunne forstå nåtiden har, takket være hans innsats, oppnådd allmenn aksept.
I det Høgskolen i Agder nå tar skrittet fra høyskole til universitet, er det nettopp slike som Tore Jørgen Hanisch som gir dette skrittet retning. Han fulgte svært godt med i universitetsdebatten og særlig i debatten om styringen av universitetene og det faglige demokrati. Han hadde et syn på universitetet som en institusjon hvor vitenskapelig utvikling og forskningsbaserte studier ble fremelsket. Han har lagt et faglig og formidlingsmessig grunnlag som vi andre kan bygge videre på. Han hevdet med styrke at det var de faglig ansatte som med sin vitenskapelige innsats og sin formidling til studentene som skapte gode institusjoner. Det var disse som satte kvalitetsstemplet på universitetene. Etter hans oppfatning var det derfor de faglig tilsatte som burde ha hånd om styringen ved universitetene og høgskolene. Han var skuffet over at styret for Høgskolen i Agder så å si hadde avskaffet det interne faglige demokratiet og han var meget skeptisk til de siste års utvikling hvor lobbykratiet og direktørveldet i økende grad har tatt over styringen. Men, som den ukuelige optimist han var, både håpet og trodde han at pendelen snart ville svinge tilbake og at universitetsstatusen ville gi oss et styre med en større forståelse for hva et universitet etter hans og mange av hans kollegers oppfatning burde stå for.
I de siste årene vendte Tore Jørgen sin faglige oppmerksomhet mot grunnleggende vitenskapsteoretiske spørsmål og mot de moralske forutsetningene samfunnsvitenskapene bygger på. Det er et stort tap for oss alle at han ikke fikk fullføre denne siste langsiden i et rikt livsløp.
Jeg er sikker på at vi alle vil savne Tore Jørgen. Det er med stor sorg vi har måtte ta farvel med en god venn og kollega. Jeg lyser fred over hans minne.
Arild Sæther