Bildebredde beregnet for de nye breiskjermene.
Blir bildet for stort, zoomer du ut slik:
Hold nede Ctrl-tasten og klikk - (bindestrek/minus).
Zoom inn igjen med Ctrl og +

Tilbake til Startsiden

Jan Holljen Thon: Henrik Wergeland

Hva har jubileet brakt oss av den nye HW?


 

TIL MIN GYLDENLAK

Gyldenlak, før Du din Glands har tabt, da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld, da er j eg Muld.

Idet jeg raaber: med Vindvet op! mit sidste Blik faar din Gyldentop
Min Sjel dig kysser, idet forbi den flyver fri.

Togange jeg kysser din søde Mund. Dit er det første med Rettens Grund.
Det andet give du, Kjære husk, den flyver fri.

Udsprungen faaer jeg den ei at see; thi bring mig Hilsen,
naar det vil skee; og siig, jeg ønsker, at paa min Grav den blomstrer af.

Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst den Rose laa, du fra mig har kyst;
og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus dens Brudeblus!

Kan en forfatter som skrev disse linjer overleve i bevisstheten til nye generasjoner? Kan han glemmes? Dette foredraget forsøker å diskutere hva 200 årsjubileet for Henrik Wergelands fødsel i Kristiansand har brakt oss av nytt om Henrik Wergeland.

Tittelen WWW viser til at dette dikterjubileet har forsøkt å gå nye veier ved å lage et nettsted www.wergeland2008.no, som er interaktivt og som forener høy faglighet med intensjonen om bred folkeopplysning. Her kan vi se hvor han bodde, annamme oppvekst og reiser, observere byplaner og arkitekturen i Christiania og Christiansand. Tittelen viser også til drømmen om at vi snart kanskje endelig kan vandre rundt i verden med denne store dikter, at han skal bli kjent der ute, og at han også i Norge kan gjenoppsto fornyet.

Jeg kommer til å legge vekt på ti områder der jeg selv synes at jubileet har brakt oss ny innsikt gjennom ny forskning, noe av dette har undertegnede selv bidratt til.

Først imidlertid en kort intro om det som er hans desiderte hovedverk: Skabelsen, Mennesket og Messias (1830).

Dette verket, i sin førsteutgave på 720 sider, i Samlede Skrifter 492 sider, er på mange måter både Henrik Wergelands litterære inngang og utgang. Det ble utgitt i 1830, da forfatteren var 22 år. Det er preget av de første viktige år i hans utvikling, da han kom inn i norsk litteratur som en stormvind, og den omarbeidede versjonen Mennesket (1845) var noe av det siste han gjorde i sin egen litterære virkningstid på jorden.

Verket er både dypt personlig og originalt, slik sammenfatter det mye av hans tenkning og litterære program, samtidig er det preget av hans lesning og teologiske studier. Det er både en kosmonogi (lære om alle tings opprinnelse), en historiefilosofi med en kraftfull framtidsvisjon, en antropologi, og det er ikke minst en høyst personlig poetikk og en profetisk utopi om Wergelands drøm om menneskehetens utvikling: «Altsaa bør vi stræbe, ogsaa heri, at gjøre Jorden Himlen lig», som det heter i et av hans essay. Eller som det blir oppsummert i selve verket: «Hver sin Thronehimmel i egen Pande har; / Hver i eget Hjerte har Altar og Offerkar; / Drot er hver for Jorden, Præst er hver for Gud.» Wergeland var i ett og alt en religiøs dikter og tenker, men han trakk alltid konsekvensene i det timelige. Derfor er SMM også et politisk verk, rettet mot prester og konger, mot makt og vold. Samfunnsvisjonen er mer konkret og spesifikk i slutten av Mennesket, enn i det opprinnelige verket, samtidig som muligheten av å realisere dette jordiske paradis er kraftig skutt ut i tid.
Dette er likevel, først og fremst et diktverk som også i seg selv rommer store deler av Wergelands annen diktning. Når Wergeland tillegger dikteren
en så stor rolle, er det fordi diktning mer er erkjennelse enn teologi. Han kal­ler det selv et dikt, i dag ville vi heller kalle det et episk dramatisk diktverk. Det inneholder både en rolleliste, lange fortellinger og sublim poesi. Leseren blir sugd inn i verket gjennom en sanseløs billedskapende evne og et kraftfullt språk. Selv om dette selvsagt er vanskelig og krevende poesi. Det er diktnin­gen, den skapende bruk av språket som danner individet og som forbinder mennesket til historien og det politiske.

Wergeland er i ett og alt en nyskaper og en opprører. Når de to himmelåndene Abiriel («den dristige») og Ohebiel («den omsorgsfulle») besøker jorden er ikke poenget å demonstrere splittelsen mellom jord og himmel, men en wergelandsk utforskning av mellomrommet. De to åndene er slett ikke enty­dig kjønnet som tidligere forskning forutsetter, men en utprøving av mulige alternative kjønnsroller. Jesus er på en måte hevet over kjønnsidentitet. For Wergeland er det interessante alt det som ikke er entydig, men det som ligger skjult i det uoppdagete og i bruddflatene.

Så de ti punkter som viser at han også var en svært viktig og praktisk modernisator:

1.32 år gammel ble han Norges første Riksarkivar. I dette virket gjorde han et stort og viktig arbeide, han innførte 
f. eks. moderne prinsipper for å kassere og å organisere. Han understreket Arkivets nasjonale oppgaver, det skulle ikke bare være et redskap for Statsadministrasjonen internt. Wergelands arbeide var styrt av ideer som falt sammen med moderne prinsipper. Han skapte orden og gode rutiner og var svært pliktoppfyllende.

2. Fenomenet WWW ligger Henriks hjerte nær, hele sitt liv var han svært mediebevisst. Wergeland var den første norske forfatter som så muligheten i, og selv tok i bruk, medieformer som skulle komme til å prege århundret på gjennomgripende vis. Wergeland var hele livet levende opptatt av ny teknologi, nye kommunikasjonsformer og nye publikasjonskanaler. Han valgte selv medium og utstyr i forhold til den aktuelle målgruppe og blandet ivrig bilde og skrift. Med en viss rett kan han karakteriseres som vår første store mediepersonlighet. Store deler av hans liv foregikk i det offentlige rom, i medienes lys, også personlige forhold som kjærlighet og sykdom. Han byttet ut forleggere, han eksperimenterte med papirtyper og trykketeknikker. Som oftest valgte han andre medier enn boken: Pamfletter, betenkninger, avisinnlegg, tidsskriftsreportasjer, brev. Wergeland så ikke på sivilisasjonens utvikling som en sakte evolusjon, men som en eruptiv prosess hvor teknologiske gjennombrudd plutselig hever folk til et nytt utviklingstrinn. Når Wergeland engasjerte seg så sterkt i sin tids fotografiske eksperimenter, som L. Daguerres avbildningsteknikk, var det et uttrykk for hans oppmerksomhet overfor alt som bidro til mellommenneskelig utveksling og informasjonsflyt: Trykkekunsten, dampskipet og fotografiet.

3. Hans 27 dramatiske arbeider har tydeliggjort at han var en spennende nyskapende dramatiker, før Ibsen. Jeg tror en av grunnene til at han har blitt så lite spilt, ikke skyldes at stykkene er uspillelige, men at de er hybride og sjangeroverskridende. De prøver ut en type estetikk som ikke ble forstått på 1800-tallet. Hans dramatikk er preget av karikert spillestil, drastiske virkemidler, handlinger frikoblet fra sannsynlighetens og konvensjonenes krav og ikke sjelden med en uforsonlig politisk tendens. Ofte inngår avantgardisten Wergeland en kunstnerisk allianse med utopikeren, som i dramaet Den indiske Cholera. Stykket er fullt av overdådig kaos, sammensatte intriger, usammenhengende løsninger og selvmotsigende drømmer, men også harde fakta og en sprudlende fantasi. Ikke rart at både samtid og ettertid har undret seg. Vår tid skulle imidlertid kunne skjønne dette prosjektet bedre. Dramaet er en politisert Romeo og Julie-historie lagt til India etter at britene hadde kolonisert landet. Han er sønn av den britiske guvernør, hun er en indisk rahas datter. De to unge redder seg unna på et skip med kurs for en øy ute i havet, mens foreldregenerasjonen styrter i avgrunnen som et resultat av hat, intriger, pengebegjær og hevntanker. I dramaet blandes moralitet og satire; moraliteten trer fram som en melodramatisk kjærlighetshistorie, satiren retter seg mot britenes framferd i kronkolonien India. Wergeland forener i dette avantgardistiske verket en politisk, kognitiv og estetisk utopi. Det som for kolonialismens herrer (og de indiske treller) utvikler seg til et dystopisk ragnarok, innebærer for de to unge en utopisk start på et nytt liv. Kjærligheten mellom en ung indisk kvinne og en ung britisk mann overskrider den gamle verdens brutalitet, hat og rivalisering. Når de to får hverandre til tross for både engelskmennenes og indernes intriger og motstand, er dette fra Wergelands side ment å være et tegn på en utopisk drøm om en bedre verden - de to unge ønsker å få leve sammen alene på en egen øy, upåvirket av omverdenens ondskap. Denne drømmen kan også sees på som et håp om at forsoning og kjærlighet kan beseire undertrykkelse og vold - ikke så langt unna budskapet til Mahatma Gandhi.
Wergeland er imidlertid åpen og delvis selvmotsigende. Han vakler mellom fellesskapsløsninger og personlige utopier. Motvolden og hevnen skiller seg i brutalitet ikke fra makthavemes. Wergeland benytter seg av groteskens utprøving av grenselandet mellom det som er mulig og det som ikke går an.

De siste kloke (1835) (på Terranova) handler om et annet aktuelt spørsmål: sult og hungersnød. I denne omvendte utopien har de fleste folk flyktet fra «kornparadiset.» Stykket åpner med en intens skildring av hva sult konkret gjør med folks kropper. Vanlige folk som lever et rolig liv nær naturen blir utbyttet av velhavende (kornpugeren) og velutdannede maktpersoner (advo­katen). I denne farsen er det spekulantene og prokuratorene (advokatene) som får gjennomgå. På Terranova (den nye jord) er det ikke lenger levelig og folk rømmer fordi de ikke klarer å skaffe seg mat. «Kornpugeren» stanser salget av korn for å presse prisene opp. Her kjøres logikken helt ut, prisene kan i prinsippet alltid bli høyere, og salg altså alltid uaktuelt. Stykket ender med at den virkelige makthaveren som har ranet til seg hele kornpugerens formue, advokaten Zobolam, drukner i sin egen tilrante kornbinge og kommer dermed til helvete, for som smådjevelene så treffende uttrykker det direkte til advokat Zobolam: «Til Jorden er Lucifer fløien paa den. / Vi kaare da dig til vor Fyr­ste igjen. // Thi nærmere Lucifer Ingen er sat / i Helved paa Jord, end en ond Advocat.»

4. Han var en avantgardisk tidlig-modernist av europeisk format; sammen med Baudelaire var han med på å skape kortprosadiktet som sjanger i de merkelige tekstene: «Sujetter for versemakere», dvs. han gjør altså spranget fra sen-romantiker til tidlig-modernist helt i forkant av den europeiske utvikling, også tematisk når det gjelder pessimisme, død og livslede. Det eksisterer svært mye refleksjon omkring døden og pessimisme i Wergelands forfatterskap.

5. I Norge introduserte han den sosialkritiske, polemiske kortprosa-teksten, som rommet svært krasse og rå skildringer av sosial nød og utbytting. I en rekke korte prosatekster kaldt Sortkridttegninger fra 1833 og Figurer fra 1837 blant annet trykket i Christiansandsposten, uttrykker han raseri over sosial elendighet og maktovergrep. Tekstene handler om brutale voldshandlinger fra makthavemes side overfor fattigfolk, særlig husmenn, utsugning, utkastelse, sult, død, og fornedrelse. Men de inneholder også fortellinger om overklassens egne barn som går til grunne grunnet standshovmot. Wergeland beskriver et klart todelt univers (jfr. betegnelsen Sort/Kridt) uten mellomposisjoner, og formelt er det interessant å merke seg at han prøver ut en rekke nye skrivestrategier i mellomrommet mellom fiksjon og sakprosa. Vennskapet mellom representanter for de besittende klasser og deres renkespill, er ikke minst i sentrum for hans kritikk. Advokater har ingen høy stjerne.

6. Han skapte arbeidssanger, og arbeidet utrettelig for allsangens utbredelse. For Wergeland som mange andre diktere i kjølvannet av J.G. Herder og romantikken, ble det et mål for diktekunsten å vinne tilbake noe av det muntliges opprinnelighet og nærvær. Det levende ordet var ett av de fremste uttrykk for et folks og en nasjons sanne natur. Det er slik en sammenheng mellom Wergelands nasjonsforståelse, hans mangslungne lyrikk, hans utprøving av det trykte ordets muligheter og musikkens store plass i forfatterskapet. Vi vet at Wergeland kanskje er Norges mest tonesatte dikter, men kan vi også si at musikken er nøkkelen til forfatterskapet? En forsker som Anne Jorunn Kydland antyder et bekreftende svar. Musikken og særlig sangen bringer mennesket i pakt med selve livspulsen, den foredler, den skaper fellesskapsfølelse og den oppildner. Ikke rart at Wergeland gjorde en stor og konkret innsats for norsk allsang, i skole, i arbeidsliv og til fest. Han økte forrådet av oppbyggelige brukssanger; og sjømannssangene viser hans direkte tilknytning til kystkulturen. I sin tid var han den eneste som diktet sjantisoloer som virkelig kunne anvendes, på samme måte som han selv brukte sang både politisk og polemisk. Rett før han døde forfattet han også et syngespill, utgitt 1848 under tittelen Fjeldstuen, som kan betraktes som Norges første opera eller musikal. Selv har jeg forsøkt å påvise at sjømannssangene hans, Opsange eller Sjantiene, også er en nøkkel til kystdikteren HW. Wergeland er ikke minst kystens og sjøens dikter, havet har betydning som et levende livsunivers i hans dikte­riske framstillinger, som symbolunivers og metaforleverandør og ikke minst som et eksempel på språkets musikalitet.

7. Det at han også skulle kunne sies å være en kvinnesakstilhenger vil vel virke mer overraskende for mange. Dagne Groven Myhren derimot hevder dette med belegg i tekstene hans, etter hennes mening avvek han ikke fra sin søster når det gjelder å forstå kvinnens følelsesmessige, sosiale og poli­tiske stilling. Ett eksempel på en slik innsikt kan være nok et drama fra 1835, Barnemordersken. Straffen for å drepe sitt eget barn var som kjent både lange fengselsstraffer eller i siste instans døden. Wergeland legger handlingen i Barnemordersken til en sørfransk by i høymiddelalderen, men ingen skal være i tvil om den aktuelle tematikk. Karakteristisk nok er heltene i stykket fra kjetterbevegelsen valdenserne. Kvinnene er offer for mishandling, forføringskunster og overgrep, uansett sosial status. Hos Wergeland er det her kjønnet som avgjør. Mannen har makt, han forfører, men han sviker også, men det er kvinnene som martres av anger og skyldfølelse når barnet dør. Wergelands kamp for kvinnenes rettigheter er ellers lite kjent i ettertiden.

8. Han var Norges første store kystdikter, preget av sin oppvekst i Kristiansands maritime og internasjonale miljø. Jeg skal ikke utbrodere dette nærmere her, jeg har gjort det mange ganger tidligere, men bare få lov til å si litt om hvorfor jeg tror dette perspektivet er så viktig når det gjelder å forstå hans samlede forfatterskap. Jeg vil nevne seks aspekter:

• Det setter Wergeland inn i en familiemessig ramme der oppvekstmiljøet i Christiansand og kystborgerskapets internasjonale orientering spiller en stor rolle. Det viser ganske enkelt hvor han fikk mange ideer fra. Christiansand var en av Norges mest internasjonale byer: Gode eksempler er konsul Isachsens sønn på Kjos utenfor byen og hans konkrete erfaringer fra den franske revolusjon i arbeidet med det grunnlovsforslaget Nicolai Wergeland hadde med seg til Eidsvoll i 1814, og eieren av Gimle gård, Bernt Holm, som var en av landsdelens store kulturpersonligheter og som ga det nye universitetsfondet 10 000 riksdaler.

• Jeg tror det eventyraktige og eksotiske ved kystkulturen ga ham enorm næring til fantasien hans.

• Det næret oppunder hans forståelse for sosial problemer som han alt fra barndommen hadde sett i havnekvarterene i barndomsbyen.

       • Ikke minst påvirket det hans internasjonale engasjement.

• Jeg tror ikke en oppvekst utelukkende i en bondekultur på Eidsvoll ville gitt denne kunnskap og impuls. Bondesamfunnet er/var preget av bestandighet, en bonde kan defineres som den personen som ble igjen da alle andre dro. Mens kystkulturen alltid har vært utsatt for store endringer og voldsomme forandringer på godt og ondt. Jfr. Den indiske Cholera som trekker dissse forbindelsene eksplisitt. Oppveksten i nærheten av en karantenestasjon og sjøfolk fra mange nasjoner må ha vært viktig. Han lærte av andre kulturer enn den europeiske, og han engasjerte seg i hele menneskehetens forbedring og utvikling. Han forsto at næringen til norsk nasjonalisme lå i det universelle.

• Han visste imidlertid også at havet bød på farer, skipsforlis, epidemier og sterke stormer. Jeg tror dette var med på å skape den tvilende, skeptiske, disharmoniske, men også lekende og uhøytidelige Wergeland. Han som skrev under ulike pseudonymer og som visste at livet var en usikker scene med store omskiftninger, nettopp som livet på havet.
Jubileet har nok gjort forståelsen for saltvanns-Henrik større, men nasjonalt har det vært veldig vanskelig å få forandret på bildet av Henriks sterke tilhørighet til bondesamfunnet.

 

9. Han var Norges første 100 % kosmopolitiske dikter, ingen snever nasjonsbygger. En av hans mest visjonære artikler: «Hvi skrider menneskeheten såa langsomt frem» er nettopp undertegnet med Cosmopolita, kosmopolitt, verdensborger. Han kjempet for «Det befriede Europa». Dette aspektet er kommet bedre fram i Jubileumsåret enn tidligere, også takket være UDs store satsning omkring Wergeland og religions/kultur-dialog i Midt-Østen og Kunnskapsdepartementets idé om å oppkalle et stort internasjonalt læringssenter i interkulturell kommunikasjon for: «The European Wergeland Centre».

10. Han har en paradoksal plassering i norsk historie, nasjonaldikteren som har fått svært få av sine ideer virkeliggjort. Var han virkelig slik norsk skole har forsøkt å overbevise oss om, alltid i pakt med den linjen som seiret? Etter min mening nei. Riktigere er det å si at Wergeland helt fra sin egen tid er en nederlagets mann. Det er ikke Henrik Wergelands linje som har seiret i Norge, tvert imot, ideene hans er aldri blitt virkeliggjort. Dersom så hadde vært tilfelle hadde kulturen, kunnskapen og dannelsen regjert. Han hadde store visjoner og han drømte om den konkrete utopien her og nå. Wergeland ville at forfatterne skulle være nasjonens viktigste samvittighet og folkelærere - et «foranskudt Lyn». Wergeland var en selvrefleksiv tviler og skeptiker, i ettertid er han blitt til talsmann for store ord og enkle løsninger. Forfatterskapet hans er blitt frisert, avkortet, trivialisert og mange kulturhistoriske tråder klippet. Wergeland mente at menneskets viktigste oppgave i Rousseausk ånd var å perfeksjonere seg og at kunsten skulle foredle menneskets ånd; i dag dyrker de offentlige mediene menneskets slettere sider i en utvidet medieskapt reality-virkelighet, der «virkelighetshungeren» gjør at skillet mellom «realitet» og kunst er opphevet. Wergeland ville bringe nasjonen sammen, det måtte derfor ikke være for store økonomiske og sosiale forskjeller. I dag øker ulikhetene brutalt. Han trodde på direkte demokrati, men også på elitens og dannelsens korreksjon, i dag øker demokratiunderskuddet i hele samfunnet.

Så til slutt som en hale: Mesteparten av sitt voksne liv levde HW slett ikke som «Henrik Wergeland», men som en annen: som rabulist og livsnyter, som grublende skeptiker, som ensom visjonær, som tvilende, kritisk og disharmonisk, som resignert fantast og lekende spiller. Han var dypest sett en selvreflektiv romantiker. Hans prosjekt forble ufullendt og uferdig, ikke avrundet og enhetlig som noen synes å tro. Men samtidig gir dette håp. For en slik Wergeland skulle det være lettere å få nye generasjoner interessert i enn det tradisjonelle Wergeland-bildet. Det er etter min mening da mulig å framheve utopisten Wergeland, som han f. eks. trer fram helt på slutten av Mennesket. Der lyder det etter at han har gitt en konkret skildring av at religionene er kommet til samforstand, fengslene tømt, kanonene smeltet om til plogjern, indianerne er blitt fri, alle verdens landområder ligner bugnende hager:

Nu styrer Dyd og Geni, Fortjensten hædres, Talentet belønnes. Livet forbedres. Jorden forskjønnes;

 

WWW: Walk With Wergeland Summary in English

This talk is a quest for the results of the still on-going 200 years anniversary for the birth of Henrik Wergeland in Kristiansand.

He spent his first nine years in this town, as a member of one of the most interesting Norwegian families we know: His father, Nikolai Wergeland, was an upstart and a brilliant brain who wrote a number of essential publications such as «On the Need for a Norwegian University», «a Draft for the Constitu-tion», «On the Need for Pedagogical Reforms», «New Ideas in Child-Rearing, and «The History of the Town of Kristiansand». His sister, Camilla Collett, née Wergeland, was the first intellectual woman in Norway. His younger brother, Oscar Wergeland, contributed to creating a Norwegian cartography, introdu-ced skiing as a compulsory skill for soldiers in the army, and was instrumental in establishing a general conscription.

Henrik Wergeland himself is Norway's first national poet. He created a series of new literary genres in this country, such as the prolonged visionary poem of creation, the Utopian drama, the polemic short work of prose, and the visionary manifesto.

The title WWW has been chosen in order to direct your attention to the fact that this poefs anniversary has tried to be innovative and create a web site -www.wergeland2008.no - which is interactive and combines academic scho-larship and the intention of enlightening the general public.

I will focus on Wergeland's achievements in the following ten capacities:

1. As the first Director General for the National Archives in Norway. In this capacity he introduced modem filing methods.

2. As the country's first media personality. He was using the media strategi-cally and consciously.

3. As the first innovative and exciting dramatist. His 27 dramatic works show us that he preceded Ibsen in this capacity.

4. As the avant-garde early poetic modernist. Together with Charles Baude­laire in France he created the short prose poem.

       5. As the first socially critical writer of short prose texts in Norway.

6. As the creator of the work song, the shanty and the singsong, a favourite preoccupation of Norwegians.

      7. As a supporter of the cause of women.

8. As Norway's first coastal poet, not coming from Kristiansand for nothing. The town in his day was an important maritime centre and international port.

       9. As this country's first cosmopolitan author.

10. As the great paradox of Norwegian general history: the national poet whose ideas have been realised to a very limited extent.

                                                                                  
                                                                                         AGDER VITENSKAPSAKADEMI ÅRBOK 2008