Tilbake til Startsiden

Torunn Lauvdal

Universitetets framtid:
Internasjonalisering, akademisk
kvalitet og modernisering

Årsmøteforedrag,
Agder Vitenskapsakademi 27. oktober 2007

Identitet

Som universitet må vi finne og tydeliggjøre vår egenart, vi må finne og tydeliggjøre vår identitet. Identitet handler jo om hvordan vi forstår oss selv, og hvordan vi blir forstått av omgivelsene.

En dimensjon ved identitet handler om kontinuitet, en tilnærmet konstans. Til tross for stadig endring, oppløsning og tilblivelse, er det noe som bevares og forblir seg selv, tross endringer. På mange måter er vi fortsatt HiA. Men identitet er også noe relasjonell og foranderlig. Det relasjonelle ligger i at vi blir forstått og forstår oss selv ut fra kategorier. Derfor vil UiA slettes ikke være det samme som HiA. Til nå har andre sett på oss, og vi har sett på oss sjøl, som en høgskole som ønsket å bli universitet. Nå er vi et universitet. Det gjør noe med vår identitet som institusjon, som universitetsansatte, studenter og som region. Nå handler det om kategorien universitet. Og her går vi inn i en tung tradisjon, og mange forestillinger knyttet til denne.

Min kollega ved Universitetet i Bergen, rektor Sigmund Grønmo trekker frem fem særtrekk ved et universitet

Grunnforskning og forskerutdanning
Universitetene har ansvar for den vitenskaplige utvikling av fag og disipliner
Forskning kombineres med utdanning, forskningsbasert undervisning 
Den faglige virksomhet skal være fri og kritisk 
Organisering og ledelse er forankret i fagmiljøene

Dette er tradisjonelle, grunnleggende dimensjoner. Men er et universitet derfor noe entydig? Nei, et universitet er ikke et universitet, der finnes et mangfold der ute. Også hvis vi ser på de norske. De har ulik historie og har utviklet seg forskjellig. Clark Kerr,2 den legendariske presidenten ved University of California, lanserte begrepet "multiversity", nettopp for å peke på hvor sammensatt et universitet er, og hvor mange oppgaver det har. Han setter fokus på mangfoldigheten, og arresterer dem som snakker som om de tusener av universiteter der ute er en enhetlig masse.


Hvor står vi så i dag, og hvor går vi videre?

I valg av strategi må vi først erkjenne at vi befinner oss i et spenningsfelt på mange kryssende akser.
Et viktig spørsmål er: skal vi ha en tydelig identitet eller la de hundre blomster blomstre?
Skal vi prioritere noe og prioritere bort noe annet? Skal vi spisse eller satse på bredde?

Uansett:
Vi må være ærlige, ikke minst overfor oss selv, og erkjenne våre utfordringer. For det er klart vi har utfordringer. Det er alltid lett å peke på manglende ressurser. Men for oss er det faktisk helt grunnleggende. I dag har vi ressurser som en høyskole. Det vil si at våre vitenskaplig ansatte har halvparten så mye tid til forskning som deres kolleger ved de gamle universitetene. Det blir uholdbart i lengden. Vi skal fortsette den faglige oppbyggingen. Da trenger vi forskningstid. Vi skal rekruttere nye folk med høy kompetanse. Da trenger vi å være attraktive. Det er vi ikke hvis vi ikke kan tilby dem like vilkår. Gode forskere vil ha tid til forskning. Vi må derfor arbeide for å få større grunnbevilgning til forskning, samtidig som vi må bli Uke flinke som de andre universitetene til å hente inn ekstern finansiering.

Spiss eller bredde?

På dette spørsmålet vil jeg svare "Ja, takk, begge deler!" Vi er en institusjon med mange bachelor- og profesjonsutdanninger. Det skal vi fortsatt være. Selv om vi nok i dag bør se på vår studieportefølje. Som Ernst Håkon Jahr alltid har lagt vekt på: Vi tenker pyramider, med gode, brede utdanninger i basis, og så spesialisering frem mot forskerutdanning.

Slik det er i dag, og vil være i lang tid fremover, vil de faglige spissene våre være der hvor doktorgradsprogrammene er. Egentlig er det omvendt: Der hvor vi har solide fagmiljøer med toppfolk, der bygger vi forskerutdanning. Noen synes å tro at vi etablerer forskerutdanninger for å bygge opp forskningsmiljøene, at stipendiatene får ansvar for oppbyggingen. Det ville være absurd. Stipendiatene skal ha et godt fagmiljø rundt seg.

I dag har vi fem doktorgradsutdanninger. Styret har åpnet for flere nye. Vi har tre på trappene, i rytmisk musikk, statsvitenskap og informasjonssystemer, og flere som ligger litt frem i tid. Vi satser på at vi skal ha 11 programmer frem mot 2015. På ett område, mekatronikk, ønsker vi å forsere utviklingen av fagmiljøet og bygge dr.gradsprogram så snart miljøet er solid nok. Bakgrunnen er at dette er et meget aktuelt område for store deler av industrien på Agder, og her kan vi utvikle forskningen for og sammen med dem.

Dette er et eksempel på at der vil være noen få områder hvor vi satser spesielt, hvor vi setter inn noen ekstra ressurser. Målet må være å løfte frem noen som vi ser har mulighet for i neste omgang å få status som sentra for fremragende forskning.

Bredden i Foll kan knyttes til type Foll, helt fra grunnforskning til utviklingsarbeid. Vi har mange profesjonsutdanninger, praksisnær forskning og utviklingsarbeid er også en del av vår virksomhet. Spenningen som ligger i denne bredden, må vi leve med.

Men en ting kan vi ikke kompromisse på: Kvalitet. Kvalitet i forskning, kvalitet i utviklingsarbeid. Vi må fremelske det gode håndverk.

Region-samarbeid og internasjonalisering

Å samarbeide med regionen er en del av de nye universitetenes mandat. Men det betyr ikke at vi skal være et regionalt universitet. Vi er en nasjonal institusjon. Samarbeid med privat og offentlig sektor i regionen handler både om forskning og undervisning. Tradisjonelt har dette vært oppfattet som en enveis-kommunikasjon; formidling av kunnskap fra universitetene til omgivelsene. Kunnskapsutviklingen i samfunnet har ført til at andre regionale aktører og universitetene i dag er mer likeverdige partnere.

 

Internasjonalisering

Forskning er per definisjon internasjonal. Kunnskap kjenner ingen landegrenser.
Når det gjelder utdanning, husker jeg godt hvordan globaliserings-teoriene slo inn i utdanningsforskningen på nittitallet. Noen spådde at nasjonalstatens tid i forhold til utdanning snart ville være over. Fokus ville ligge på det regionale og det overnasjonale nivået, konununikasjons-teknologien ville vokse frem, og utdanning ville bli en individualisert konsum-vare i et globalt marked, delvis gjort tilgjengelig gjennom nettet. Andre pekte på at etter hvert som kapital, varer og ideer ble mer globale, var folk og kompetanse av de få nasjonale ressurser som fortsatt ville være relativt rotfaste. Derfor måtte regjeringer se utdanning som et av de mest effektive instrument for nasjonal politikk.

Begge deler har mye for seg. Nå har jo ikke globaliseringen slått så sterkt inn i norsk utdanning som disse teoriene varslet. Men de er en sentral dimensjon ved vår virkelighet, og en dimensjon som vil gjøre seg mer gjeldende.

UiA har en lang tradisjon for internasjonalt samarbeid. Den skal vi videreføre og forsterke. Jeg mener det er det området vi skal bli mest tydelige på, det skal være vår viktigste strategi. Vi skal legge vekt på

- å være vendt mot Europa (allianser)
- Nord-Sør dimensjonen (utviklingssamarbeid)
- samarbeid mot Asia, med Kina som hovedsamarbeidspartner
- rekruttere medarbeidere internasjonalt

Modernisering

Modernisering av universitetet vil selvfølgelig være en konstant prosess. Men de første årene bør vi legge spesielt fokus på teknologiutviklingen - "digitaliseringen"- og dens betydning både for fagutvikling, undervisning og fors-kningsorganiseringen. Kommunikasjons-teknologien er ikke bare aktuell for teknologene. Den griper sterkt inn i samfunns-vitenskapene, kunst, humaniora, helse/medisin, for å nevne noen. Et viktig spørsmål er også hva den betyr for elevenes læringsstrategier og våre undervisningsformer.

Rekruttering

En dimensjon ved moderniseringen er rekruttering. Det er en viktig dimensjon. Demografien på universitetet tilsier at den blir særdeles viktig i de årene som kommer. Det er en utfordring, men mest av alt en mulighet til faglig fornyelse. Vi ønsker å satse mye på våre doktorgradsprogrammer og på stipendiater. Det er viktig å ta godt vare på dem, slik at vi kan rekruttere dem inn i neste omgang.


Hva skal vi ikke være?

Der er en tendens til at universiteter mer og mer skal være markedsaktører, ligne konserner.

Den utviklingen kan dras ut i det ekstreme, det ser vi mye eksempler på internasjonalt. Dit skal vi ikke. Vi skal konkurrere, vi skal samarbeide med bedrifter osv, men vi skal ikke bli lik dem.

Min rektor-strategi skal ikke være en ovenfra og ned strategi. God fagutvikling og forskning må komme fra fagmiljøene. Men rektoratets oppgave er å løfte fram det gode og og satse på det.