Bildebredde beregnet for de nye breiskjermene.
Blir bildet for stort, zoomer du ut slik:
Hold nede Ctrl-tasten og klikk - (bindestrek/minus).
Zoom inn igjen med Ctrl og +

Tilbake til Startsiden

Karsten Jakobsen

Preses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab

Akademiene - Utvikling og oppgaver i fortid og nåtid

Preses,

I dette foredraget kommer jeg til snakke litt om akademier og universiteter i sin allminnelighet, litt om Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i særdeleshet, og til slutt litt om akademienes oppgave i moderne tid. La meg derfor med en gang nevne, at når jeg bruker betegnelsen akademier, så inkluderer jeg også vitenskapelige selskap og såkalte lærde selskap. Noen ganger blander jeg også betegnelsene.

La oss først raskt repetere noe av barnelærdommen vår, ikke ment som en belæring fra min side, men som en liten oppfriskning.

Det greske akademiet, det vi kanskje kunne kalle det originale, ble grunnlagt av Platon 387 fKr. Det holdt seg faktisk helt til etter 500 eKr. Det var en filosofisk skole, altså ingen forsamling av lærde. Platon samlet sine disipler i en olivenhage utenfor Aten, hvor det var en treningsplass, et gymnasium, og denne spesielle plassen var viet til den atletiske helten Academus, hvorav navnet. Det var vel ikke Platon selv som brukte betegnelsen akademi om en slik skole, men hans etterfølgere. Dette er altså betegnelsen akademi brukt om en undervisnings institusjon, eller snarere en undervisningssituasjon, for å bruke et moteord.

Et par århundrer etter at Platon grunnla sitt akademi kom det aleksandrinske akademi, grunnlagt i Aleksandria av pharao Ptolomeus den første. Etter hvert kom det flere, blant annet grunnlagt av spanske muslimer, av Karl den store og av kong Alfred i England. Og med dem skiftet meningen med betegnelsen akademi noe karakter, og fikk mer betydningen av høyere, og organiserte læreanstalter i sin allminnelighet. Men fortsatt snakker vi om undervisningsinstitusjoner, og ikke akademier i betydningen av lærde og lukkede selskap, de kom ikke før senere. Godt og vel 1000 år etter Platens akademi oppsto universitetene i Europa, med Salerno, Bologna og Paris som noen av de aller første, dvs på 1000-1100 tallet. De dannet etter hvert forbilder for resten av Europa, ikke minst universitetet i Bologna. Under middelalderen må vi heller ikke glemme Kirken som læreanstalt, da særlig innen fagene teologi og filosofi, men også innen andre fag, som f.eks. språk. Universitetet i Paris var for øvrig særlig knyttet til Kirken. Universitetene overtok nå mer og mer den rollen som akademiene tidligere hadde, nemlig undervisning. Kommer vi ut på 1600 og 1700 tallet skifter akademiene karakter på nytt, og vi er inne i opplysningstiden. Da oppstår det vi i dag stort sett mener med akademier, nemlig lærde forsamlinger, og som regel lukkede forsamlinger, i den forstand at akademiet setter krav til de som kan opptas som medlemmer, både til akademiske kvalifikasjoner og til vitenskapelige meritter. Disse akademiene skulle ikke bare formidle kunnskap, slik som de gamle, men utvikle ny kunnskap, med andre ord: bedrive forskning. I Norden fikk Sverige sitt første i 1739, så fulgte Danmark med sitt første i 1754 og så fikk Norge sitt første i 1760, dvs innenfor en periode på 21 år, og alle tre som kongelige selskap. I Italia fikk både staten og Vatikanstaten hvert sitt akademi så tidlig som i 1603. Men også Storbritannia var tidlig ute, de fikk sitt første i 1660 med The Royal Society. Betegnelsen akademi blir selvsagt fortsatt brukt i vår tid i mange forskjellige forbindelser, med varierende grad av seriøsitet, noe jeg skal forbigå i stillhet. Et interessant unntak i så måte er Sorø Akademi i Danmark, opprettet i 1586 som en ren undervisningsanstalt, noe som er videreført til denne dag under ulike organisasjonsformer. Jeg nevner dette av to grunner. For det første fordi Schøning - som jo var en av stifterne av DKNVS, ble professor ved Sorø i 1765. Og for det annet fordi Sorø Akademi disponerte store fondsmidler, og Gunnerus håpet på at noen av disse kunne finansiere et universitet i Norge.

Universitetene fungerte fram til 1800 tallet stort sette som rene undervisningsinstitusjoner. Men så ble Karl Wilhelm von Humbolt prøyssisk kulturminister i 1809, og han grunnla da Universitet i Berlin i 1810. Det bygget på helt nye prinsipper, og disse prinsippene ble forbilder for de fleste universiteter i Europa. I disse universitetene skulle forskning og undervisning gå hånd i hånd, de skulle med andre ord utøve det vi i dag kaller forskningsbasert undervisning. I virkeligheten er dette en noe forenklet fremstilling, som de fleste vet, men i ettertid er den forskningsbaserte undervisning blitt tilskrevet Humbolt. Når vi snakker om forskningsbasert undervisning, så oppfyller det ikke hovedintensjonen at det både undervises og forskes ved et og samme universitet. Det forutsetter at undervisningen skal gis av de personer som forsker. Det kan altså ikke spesialiseres ved et universitet, ved at de som er best på å undervise skal undervise og de som er best på forskning kan forske. Det betyr ikke nødvendigvis at de nyeste forskningsresultater skal foreleses for studenter på alle stadier, men at de som forleser skal ha en oppdatert forskingsplattform å stå på innen det fag de foreleser. Det betyr selvsagt ikke at det også må undervises ved forskningsinstitusjonene og ved akademiene, selv om forskningens resultater også der må formidles på en eller annen måte.

Vi ser altså her et tydelig mønster. Akademiene begynte som rene undervisningsorganer og endte opp som forskningsinstitusjoner. Universitetene begynte også som undervisningsinstitusjoner og endte opp som kombinerte undervisnings- og forskningsinstitusjoner. Og våre høyskoler er nå langt på vei inne i det samme utviklingsmønster.

Er det flere slike trender? Ja, det er det. Jeg kunne peke på en viktig, nemlig at de høyeste undervisningsinstitusjoner mister mer og mer sitt elitære preg, dvs at de i stadig mindre grad underviser bare for en utvalgt elite, de går fra eliteinstitusjoner til masseinstitusjoner. Universitetene og høyskolene underviser for massene, ikke bare for en liten elite. Det er verd et eget foredrag, så det skal jeg la ligge. Men det er også en annen tendens, og den angår vår problemstilling i høyeste grad: tendensen til spesialisering, og oppdeling i fagbåser, adskilt med mer eller mindre vanntette skott. Det gjelder for øvrig ikke bare universitetene, men i høy grad også forskningsinstituttene, en tendens jeg kjenner meget godt fra min tid i SINTEF. Dette skal jeg komme tilbake til, men først en kort retur til akademiene våre, og i særdeleshet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. For på dette tidspunkt vil jeg skyte inn en liten historisk oversikt over Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Som de fleste vet, og noen til og med vet meget godt, så ble Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab stiftet i Trondhjem i året 1760, først under navnet Det Trondhjemske Selskab. I 1767 fikk det så sine kongelige privilegier, fikk betegnelsen "Kongelig" i sitt navn, og arveprins Frederik ble Selskabets første preses. Det var først og fremst den nyinnsatte biskop i Nidaros, Johan Ernst Gunnerus som var hovedmannen bak stiftelsen, men med rektor for katedralskolen, Gerhard Schøning og dansken, etatsråd Peter Friedrik Suhm, som medstiftere. Det var det formelle. Men så kan en spørre seg om hvordan det var mulig i en europeisk utpost som Trondhjem- ikke bare å stifte et slikt selskap - men også å få det til å slå røtter, vekke anerkjennelse både hjemme og ute, få økonomisk støtte blant annet med årlige bevilgninger direkte fra kongehuset, og få europeiske og anerkjente vitenskapsfolk som Schopen-hauer, d'Alambert, Carl von Linné og andre til å akseptere medlemskap og publisere sine skrifter i Selskabets skriftserie? La meg også nevne Nils Henrik Abel, han ble nemlig i en alder av 25 år anerkjent av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og opptatt som medlem i året 1827, dvs over tretti år før Det Norske Vitenskaps-Akademi ble grunnlagt i Kristiania i 1857. Men tilbake til spørsmålet om hvordan det var mulig å får et selskap som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab til å blomstre i Trondheim. En årsak var selvfølgelig at byen hadde lange akademiske tradisjoner. De hadde sin opprinnelse i Schola Cathedralis Nidarosiensis fra Domkirken på 1000 tallet, ført videre av Katedralskolen. Men var det ikke noe mer? Det foreligger en nydelig og illustrert bok forfattet av Lars Fasting og Jiri Havran. Denne gir indirekte noe av svaret, den omhandler i hvert fall en annen, og nødvendig forutsetning for dannelsen. Og svaret ligger konsentrert i bokens tittel: "Trondheim - Gullalder 1760-1860".

Tiden da Selskabet ble stiftet var nemlig en gullalder for Trondhjem, både økonomisk og kulturelt. De gode økonomiske forhold berodde på mange ting. Men tre hovedting skiller seg ut: fisken i havet, tømret i skogene og malmen i fjellet. Det siste var selvsagt kopper. Og med dette som utgangspunkt blomstret også skipsfarten og dermed kontakten med verden utenfor. Vi får samtidig en betydelig innvandring av driftige, kunnskapsrike - ofte også velsituerte - utlendinger, særlig tyskere, som også førte med seg en betydelig kulturell ballast. De overgikk hverandre med å bygge store og prangende boliger, både i byen og omlandet. Eksempler er det enorme Harmonien-bygget (1767), inntil da det største bolighuset som var oppført i Trondhjem, senere overgått bare av Stiftsgården (1774), Nordens største trepalé med sine 3000m boligflate. Vi fikk Hornemanngården, Bakke hovedgård, Lade gård, Leangen, Thomas Angel bygningene osv, for listen er lang.

I disse bygningene satt ikke bare pengetellende kremmere. De var riktignok, og heldigvis, dyktige forretningsfolk, men også kulturbevisste personer, og det inkluderer i høy grad også deres kvinner. Dette borgerskapet dyrket det sosiale liv, var levende opptatt av de nye vitenskapelige oppdagelser, og de dyrket kunst- og kulturliv, ikke minst musikken, som allerede på denne tiden hadde gode kår i Trondheim. Domkantor og komponist Johan Daniel Berlin satte sitt preg på musikklivet, og det gjorde også det da nye Wagner-orgelet Nidarosdomen. Dette eminente barokkorgelet ble bygget i årene 1738 til 39 av mesteren i orgelbygging Joachim Wagner i Tyskland, og ferdigstilt og montert i Nidarosdomen i 1741 av hans medarbeider Peter Miegendt. I en bisetning må jeg neve at orglet nå er nyrestaurert, og er en perle i Domen, både å høre og å skue. Forretninger og skipsfart ga kontakt med de europeiske strømninger, og vi har mange bevis for at besøkende fra det mer sørlige Europa returnerte hjem fra byen i begeistring og beundring over at et slikt rikt kulturliv blomstret på en plass som de hadde trodd representerte ultima Thule. Og nå er vi ved konklusjonen: Trondhjem hadde på midten av 1700 tallet et kulturbevisst og vitenskapelig interessert borgerskap, noe som ikke var vanlig i de andre større byene i Norge på den tiden, kanskje bortsett fra de to store Agder-byene. Og dette borgerskap var også villig til å støtte det nyopprettede Selskab økonomisk. Ja, de bent fram var stolte av det.

Akademier og vitenskapelige selskaper har lange tradisjoner, godt over 2000 år på europeisk basis, men også lange tradisjoner her i nord. Men har de forsatt sin berettigelse i dag, over 2000 år etter Platon? Eller er de reminisenser fra gamle tradisjonsinstitusjoner som vi henter fram og pusser støvet av ved høytidelige anledninger, som vi holder kunstig i live av misforstått pietet. Jeg tror svaret gir seg selv, akademiene har selvsagt sin berettigelse også i vår tid. Men tyngdepunktet av virksomheten har kanskje endret seg. En oppgave som akademiene hadde for 200 år siden var å utøve egen forskning. Dette var avgjort tilfelle med DKNVS. Forskningen ble finansiert gjennom fond, opprettet gjennom donasjoner og testamentariske gaver. I Trondheim var det først og fremst den testamentariske gaven fra Christopher Blix Hammer (1720-1804) som satte Selskabet i stand til å virke nesten som datidens forskningsråd. Dette var f.eks. tilfelle når det gjaldt forskningen til Ivar Aasen. Det har vi ikke lenger midler til. Likevel tror jeg at Akademiene fortsatt bør drive egen forskning av noen art, selv om omfanget er beskjedent. Det driver DKNVS også i dag. Men selv om egen forskning er neppe akademienes hovedoppgave i dag, så er der det en viktig oppgave for akademiene å støtte forskning, og spesielt den til lovende, yngre forskere. Dette kan gjøres gjennom priser, stipendier og utmerkelser. Ved siden av å virke oppmuntrende, er de også med å sette kvalitetsstandarder.

En meget viktig del av akademienes virkefelt er å være et debattforum, organisert først og fremst i form av foredrag med etterfølgende debatt. Her kan forskerne legge fram sine forskningsresultater og teorier for kolleger, ikke bare fra eget fagområde, men fra et stort spektrum av vitenskaper. I tillegg kan nasjonale og internasjonale symposier tjene samme hensikt. Foredragsvirksomheten og debatten må spenne over hele akademiets vitenskapelige spektrum. Dette fremmer fremfor alt tverrfaglige interesser, og forståelse for andres fagområder. Og fordi de er en så viktig del av virksomheten kan det være verd å ofre noen tanker på hvordan de bør være. Det er to åpenbare grøfter som det er lett å kjøre ned i, når en skal prøve å holde et faglig/vitenskapelig foredrag. Den ene grøften truer når en legger foredraget så populærvitenskapelig an, at det havner i kategorien folkeakademi. Og den andre trusselen, like åpenbar, er at det er så spesialisert at det bare har interesse, og bare kan forstås av fagspesialister på samme nivå som foredragsholderen selv. Jeg er av den oppfatning at dette problemet ikke kan løses ved å kjøre midt på veien mellom disse grøftene. Jeg vil heller ta et annet utgangspunkt: Ingen skal gå fra et foredrag uten å ha fått et utbytte, en ny bit av lærdom, en ny forståelse, eller en ny tanke, eller ny ide. Og det bør gjelde uansett hvilket fagområde tilhøreren har i forhold til foredragsholderens. Men om alle skal ha utbytte, da gjelder det også de som er spesialister innen foredragsholderens fagområde. Dette innebærer at kravet om utbytte ikke er det samme som at alle skal ha forstått alt. Å kjøre midt på veien hele tiden er derfor ikke løsningen. Foredragsholderen må også ta svinger ut mot spesialistens grøftekant. Personlig ville jeg heller høre at kritikken etter et foredrag var at det lå for høyt, enn at det nærmet seg fiskepudding. De kravene jeg har skissert her er lett å sette, men vanskelig å etterleve. Men på den annen side: hvem har sagt det skal være lett?

Jeg har også et annet ønske til foredragsholderne. I et akademi skal det som sagt være foredrag som i sum spenner over et stort register av vitenskapelige emner. For best å kunne utforske de forskjellige emnene gjør forskerne bruk av meget ulike teknikker og metodikker i sin forskning, som for eksempel en teoretisk fysiker, en sosiolog eller en historiker. En nyttig nøkkel til forståelse av, eller i det minste et innblikk i en vitenskap, er å tilegne seg noe viten, noe innsikt i denne vitenskapens særegne metodikk. Dette bør foredragsholderen helst ha i minnet når han eller hun holder foredraget sitt, og prøver å flette inn noe om metodikkene som er brukt, noe som vil øke både interessen for og forståelsen av innholdet. Det er forståelsen av forskingsmetodene til de ulike emnene som danner grunnlaget for tverrvitenskapelige broer, og det er en av hovedoppgavene til et moderne vitenskapelig akademi eller selskap å skape slike broer. Og her er vi ved et kjernepunkt. Jeg var tidligere inne på at en framtredende tendens både innen forskning og undervisning, ikke minst i våre universiteter og høyskoler, og det er tendensen til økende spesialisering, for ikke å si fraksjonering. Det er spørsmål om de moderne universiteter har fjernet seg fra noe vesentlig i vår moderne tid, nemlig det helhetlige grunnsyn. Jeg mistenker at universitetene har mistet noe av sitt allmenne grunnlag - det er fristende å bruke uttrykket allmenndannende grunnlag, men det skal jeg ikke gjøre, fordi det i så fall ville gi materiale til nok et eget foredrag. Men det er et faktum at universitetene har mistet noe av sin enhet, og er blitt spaltet opp i enkeltfag og spesialområder. Denne fraksjonering synes ingen ende å ta. Nå er det nok også nødvendig med spesialisering, og i og for seg behøver det heller ikke noe galt i det. Galt blir det først når det heller ikke lenger finnes noen samlende prosjekter som bærer institusjonen: universitetet er blitt "multiversitet". Og høyskolene følger godt etter. Ser vi tilbake på akademienes historie siden 1700 tallet, så kan en til en viss grad mistenke dem for det samme, i det minste hvis en studerer føredrags- og publikasjonstitler.

Det er ikke tvil hos meg, om at våre akademier og vitenskapelige selskap har potensiale til å spille en viktig samfunnsrolle. Ikke bare en kritiserende rolle overfor visse negative trekk vi mener å se i samfunnet i dag, men også som bidragsytere til en positiv utvikling i vårt samfunn, som bærere og videreførere av vår kulturarv. Men at de har et potensiale vil ikke si det samme at de fyller denne rollen i dag. Tvert imot, jeg tror ikke vi kan si at de fyller den helt ut. Og det er faktisk vanskeligere å fylle den i dag enn det var på Gunnerus sin tid.

I nasjonen Norge har lærdom, kunnskap, innsikt og intellektuelle sysler vært betraktet som eksklusive bisysler opprettholdt av en urban åndselite, skriver museumsdirektør og arkeolog Axel Christoffersen i en petitartikkel i Adresseavisen den 07.01.03. Det er en kraftsalve som kanskje noen synes er vel overdrevet. Men det står ikke til å nekte at intellektuelle sysler ikke har stått alt for høyt i kurs i Norge, i hvert fall ikke i de senere år. I mange miljøer er det å være skoleflink nærmest en mobbeårsak, og betegnelsen intellektuell er nærmest synonym med åndssnobb. Nå ligger det i sakens natur, at vitenskapelige selskap og akademier har et islett av elitisme, synliggjort for omverdenen blant annet ved at medlemskapet er lukket. Ordet elite har en forferdelig klang i Norge, bortsett fra i en eneste sammenheng, nemlig idrett: eliteidrett, eliteserie, hoppeliten etc. Der er det hedersbetegnelser. I mitt stille sinn har jeg av og til undret på om vårt norske samfunn i virkeligheten blir mer og med anti-intellektuell. Jeg skal ikke prøve å analysere dette her, men bare påpeke, at skulle det være tilfelle så har våre institusjoner en ennå vanskeligere oppgave enn før, men en desto viktigere oppgave

Våre medlemmer må i selskapets/akademiets navn blande seg inn i, og bidra i den offentlige debatt, være vakthunder, men også premissleverandører. Våre selskap må, gjennom sine medlemmer, være synlige, irriterende, utfordrende og kreative. Våre selskap må kreve, men også være verdige til, å få være medaktører i det offentlige liv, blant annet som naturlige høringsinstanser. Vårt spesialiserte samfunn trenger fagspesialistenes spisskompetanse. Det leverer i første rekke våre universiteter, forskningsinstitutter og profesjons-skoler. Men samfunnet trenger også - og i minst like stor grad - en overordnet, helhetlig kompetanse enten den nå har et humanistisk, samfunnsmessig, teknologisk eller medisinsk utgangspunkt. Jeg slutter med et spørsmål: Tar våre vitenskapelige selskap og akademier den utfordringen?

                                                                                                                                  Agder Vitenskapsakademis årbok 2003

 

 

55