Bildebredde beregnet for de nye breiskjermene.
Blir bildet for stort, zoomer du ut slik:
Hold nede Ctrl-tasten og klikk - (bindestrek/minus).
Zoom inn igjen med Ctrl og +

Tilbake til Startsiden

 

 

Per E. Hem:

"En bredskuldret staut mand,
der veier tungt, hvor han træder.
Jørgen Løvland i 1905."

 

 

Foredrag 21. april 2005. Agder Vitenskapsakademi, Kristiansand.

Sitatet i tittelen er hentet fra erindringsboken til den den gang kjente danske journalisten Franz von Jessen. Han intervjuet Løvland i det norske minister-hotellet i Stockholm (der han bodde og arbeidet som leder av den norske statsrådsavdelingen der borte) søndag 28. mai - altså dagen etter det siste norske statsråd på Stockholm slott noensinne, da kong Oscar nektet å sanksjonere konsulatloven og Løvland leverte inn avskjedssøknadene på vegne av hele regjeringen.

Jeg har valgt å disponere foredraget på følgende måte:

En kort framstilling av hvem Jørgen Løvland var og bakgrunnen hans Hvilke oppgaver og funksjon han hadde i 1905 Bakgrunnen for at han fikk disse oppgavene i 1905

1. Hvem var egentlig Jørgen Løvland?

Som en intro skal jeg lese hele avsnittet i erindringsboka til von Jessen. Han er akkurat kommet inn i rommet der Løvland befinner seg, og forsøker å gjøre seg kjent med den norske statsministeren i Stockholm. Når man ser Løvland på fotografier, kan man få inntrykk av en streng og utilgjengelig mann, men det er bare et førsteinntrykk, skal vi tro von Jessen:

En bredskuldret staut mand, der veier tungt, hvor han træder. Den mægtige pande skygger frem over to dybtliggende øine bag brilleglas. Fuldskjægget og det sparsomme hår er kun let grånet. Han ser stræng ud, næsten bøs, med de tætte, rynkede bryn og de faste, lige læber. Der er noget spartansk ved ham, som til at begynde med holder en på afstand. Men hans trygge ro og klare tale indgyder tillid. Han rykker etterhånden nærmere og nærmere - ikke i stød, snarere som en bog, der blad efter blad bliver rigere, finere og mer fengslende. Et smil vover sig frem, skjønt brynene stadig er rynkede og øinene strænge bag brillernes krystal. Sol over dal og sky over fjeld - indtil smilet helt seirer. Og da er man kommen denne kloge og stærke mand nær.

Dette var et stemningsbilde av Løvland i 1905. Men vi trenger noen fakta om mannen også. Hva var bakgrunnen hans? Løvland ble født i 1848 på Lauvland gård i Evje i Setesdal - han var altså 57 år i 1905. Han kom fra en middels stor gård, men høytliggende og temmelig tungdreven. Fremdeles dominerte naturalhusholdet, og det meste av det de trengte ble lagd på gården. Man kan trygt si at Løvland vokste opp i det gamle bondesamfunnet. Men iallfall fra 1860-tallet, var det merkbart også i Evje at ting var i grunnleggende forandring i landbruket og i samfunnet forøvrig. Et eksempel på at pengehusholdet og den nye tid var på vei, var at bygda fikk sparebank i 1865 - forresten godt hjulpet fram av Løvland-familien.
Jørgen Løvland var ikke den første politikeren i slekta. Han ble tvert imot født inn i Evjes politikerfamilie nr. l. En onkel av mora hadde vært bygdas ledende mann på 1820- og 30-tallet. Han satt på bondestortinget i 1836 og gjorde seg sterkt bemerket. Notto Jørgensen Tvedt het han. Han ble politisk læremester for Jørgens far og onkel. På 1840- og 50-tallet var det deres tur til å være bygdas ledende politikere. Lauvland var altså det politiske sentrumet i Evje i guttedagene til Jørgen.
Jørgen Løvland var det man kan kalle et bygdegeni. Han hadde en uvanlig reseptivitet og hukommelse. Men han hadde også et par andre meget viktige egenskaper: En veldig sterk trang til å tilegne seg kunnskap, en sterk vilje og selvdisiplin og likedan stor intellektuell arbeidskraft. Som gjetergutt, trolig 15 år gammel, skar han med kniven i løeveggen på heia på Lauvland orda til Aasmund O. Vinje: "Les og vex." De står der den dag i dag. Han likte gjeterlivet, men viste ellers mindre anlegg og interesse for praktisk gårdsarbeid. Han var den boklige, selv om han som voksen nok kunne se ut som en bonde med de store, grove nevene sine. Han ble vel aldri spesielt urban - og var ikke opptatt av det heller. Hans identitet var knyttet til det nasjonale som først og fremst hadde sin forankring på landsbygda. Han hørte til i den motkulturelle norskdomsrørsla.
Fra han var liten og hele livet igjennom dyrka han lidenskapen for historien og historiefaget. Historien var levende for ham, den var integrert i ham,
og han så og analyserte politikken i et historisk lys. Ingen av toppolitikerne i 1905 hadde slike historiekunnskaper som han - som Koht skrev, han kunne godt ha blitt en fremragende historiker dersom han hadde fulgt en akademisk løpebane. Det var derfor ikke for ingenting at nettopp han var utsett til å holde festtalen for Ernst Sars da han fylte 70 år den 11. oktober 1905. Midt på 1860-tallet gikk Løvland på lærerseminaret som det het, altså lærerskolen. Den var to-årig den gang, men han tok den på bare ett år - enda han var yngst. Som eneste i kullet fikk han den sjeldne bestekarakteren l i evner. Men før han kom så langt, hadde - jeg hadde nær sagt selvsagt - presten i bygda villet hjelpe ham fram til en universitetsutdannelse. Han ble skaffet plass på latinskolen i Kristiansand, men både økonomiske og kulturelle hindringer lå i veien for å gjøre den klassereisen. I stedet fulgte han i fotsporene til to eldre brødre som utdannet seg til lærere - det var det som var den mest naturlige karriereveien for en oppvakt bondegutt på denne tiden. Fire av de fem Løvland-brødrene gikk lærerseminaret.
Han var først underlærer i ti år ved allmueskolen i Kristiansand og deretter styrer ved den ambulerende amtskolen i Setesdal (ungdomsskole) i sju år. I det begivenhetsrike året 1884 flyttet han tilbake til Kristiansand og begynte som redaktør av den eldste og fremdeles kanskje viktigste avisa i byen (Kristiansands Stiftsavis). Det ble springbrettet til en politisk karriere der i byen, og likedan til hans stortingskarriere som startet i 1886.
Fra begynnelsen av 1890-tallet var Løvland en av de fremste og mest betrodde lederne i partiet Venstre (Rene Venstre). I 1892 ble han odelstingspresident og formann i jernbanekomiteen på Stortinget. Han ble nestformann i Venstre og han alternerte med Viggo Ullmann om å lede partiets stortingsgruppe. Engasjementet hans var bredt, men to områder skilte seg ut: kommunikasjonene og unionspolitikken.
Han var en meget nasjonalsinnet politiker. Helt siden han som 11-12-åring fikk lese Vinjes Dølen første gangen, hadde han sett på seg selv som målmann. Likedan hadde stattholderstriden på samme tid (1859-60) satt en støkk i ham for livet. I en avisartikkel i januar 1905 var tiden inne for å si det rett ut: han hadde aldri likt unionen.
Under unionsstridighetene på begynnelsen av 1890-tallet var Løvland nokså unionsaksjonistisk, men han ble preget av det store tilbaketoget i 1895 - da frykten for et svensk militært angrep ble opplevd som høyst reell. Han følte det som skjedde i mai og juni dette året som en stor ydmykelse, selv om han var blant de venstremennene som godtok dagsordenen hvor Stortinget gikk med på forhandlinger på fritt grunnlag mellom Norge og Sverige. Derfor støttet han varmt oppbyggingen av forsvaret etter 1895, dog uten å ville være
med unionsradikalerne Georg Stang og Wollert Konow (H) i deres unionsaktivisme like etter århundreskiftet. Han var skeptisk til festningsprosjektet til Stang og han fulgte ikke disse to i deres avvisende syn på marskommunikeet i 1903 - det som var grunnlaget for de forhandlingene som skulle ha endt med særskilt norsk konsulatvesen, men som i stedet endte med Bostrøms lydrikepunkter høsten 1904 og unionens oppløsning et halvt år deretter.

2. Løvlands oppgaver og funksjon i 1905

Jeg skal ikke fortelle om 1905 i sin alminnelighet, men la Jørgen Løvland være innfallsporten til en del av de viktigste begivenhetene dette året. Først skal jeg gi en forholdsvis kort oversikt over hva Løvland gjorde i 1905, som opptakt til den etterfølgende "analysen" av hvordan Løvland fikk de posisjonene han fikk i 1905.
Fra han gikk av som arbeidsminister i oktober 1903, til han ble statsråd i Chr. Michelsens regjering 11. mars 1905, stod Løvland utenfor politikken. Men han var en av de aller første Michelsen spurte om å bli med i samlingsregjeringen hans. Regjeringens eneste oppgave var som kjent å få hugget knuten over - få en løsning på konsulatsaken. Løvland ble utnevnt til statsminister i Stockholm.
Denne statsministerstillingen var normalt en meget viktig stilling, men med det program regjeringen hadde, må man kunne si at den fikk en ekstra betydning. Ved siden av Michelsen, ble Løvland regjeringens fremste talsmann overfor kongehuset - og i den grad det lot seg gjøre å få kontakt, også overfor det politiske miljø i Sverige.
Chr. Michelsen sa klart fra til kronprinsregenten i forbindelse med regjeringsdannelsen 11. mars, og Løvland gjentok det samme mange ganger denne våren i Stockholm, nemlig at ble ikke konsulatloven sanksjonert, kunne det meget vel føre til at unionen sprakk. Det synes kronprinsregent Gustav å ha forstått, i motsetning til mange andre i Sverige, men det røpet han ikke for Løvland eller noen annen nordmann.
Som nevnt ledet Løvland fra norsk side det siste statsråd på Stockholm slott 27. mai. Han og statsråd Bothner regnet med sanksjonsnektelse, statsråd Hagerup Bull trodde på sanksjon. Da kongen sa nei til loven, føltes det som et historisk øyeblikk for de tilstedeværende, har Løvland sagt. Med hans ord: "Vi følte det som unionens og fælleskongens siste stund."
Tre dager etter kom Løvland hjem til Kristiania til daglige regjeringskonferanser, ofte med Stortingets presidentskap til stede. Mens Løvland hadde
håpet og trodd at han ikke skulle tilbake til nabolandet flere ganger i egenskap av statsminister i Stockholm, var Michelsen og flertallet i regjeringen av en annen oppfatning. Til tross for at Løvland og Bothner tok til orde i flere omganger mot å holde nytt statsråd hos kongen, ble de stående alene - inntil Michelsen snudde den 2. juni. Jeg tror først og fremst det var den gjentagende uviljen fra disse to som fikk Michelsen til å tenke annerledes.
Etter at Michelsen snudde, satset han alt på det opplegget som kom til å bli virkelighet 7. juni. Den dagen var det Michelsen og Berner som hadde regien. Løvland spilte statist, han satt ved siden av Michelsen i Stortinget. Men om ettermiddagen 7. juni skjedde det noe symbolsk svært viktig. Løvland ble utnevnt til Norges første utenriksminister - med virkning fra 15. juni. Det er UDs fødselsdag. Den dagen startet også jakten på prins Carl og prinsesse Maud med Fritz Wedel Jarlsberg som hemmelig agent og Michelsen og Løvland som en slags føringsoffiserer. Men noen konge og dronning fikk ikke nordmennene denne sommeren. I stedet fikk landet svenske krav som det ble ført forhandlinger om i Karlstad i september - med Løvland som den nest viktigste norske aktør. Han samarbeidet mye med Hammarskiold disse ukene, og fikk innarbeidet blant annet en generell voldgiftsavtale som skulle være som en overbygning over hele Karlstadavtalen.
Videre la han ned en sterk innsats under debatten i Stortinget til forsvar for Karlstadavtalen - om enn debatten vel ikke var et være eller ikke være for avtalen. Motstanden fra Karlstad-stormerne var kraftig nok, men den ble i numerisk forstand ikke så sterk som Løvland og regjeringen kunne frykte like etter at Karlstadavtalen ble gjort kjent.
Så var det oppgjøret om statsformen i slutten av oktober. Det var Løvland, ikke Michelsen, som fra regjeringens side måtte lede kampanjen for monarki og folkeavstemning i Stortinget. Hans hovedtese var at et konstitusjonelt moderne monarki ikke skilte seg vesentlig fra et representativt republikansk styresett. I begge tilfeller var det den parlamentarisk ansvarlige regjering som satt med makten, mens statsoverhodet hadde lite han skulle ha sagt. Om kongemakten i det nye, selvstendige Norge brukte han ord som "demokratisk monarki" og "arvelig president".
Kort fortalt viser alt dette at Jørgen Løvland stod svært sentralt under de tre kanskje viktigste diskursene i 1905 - oppsigelsen av unionen i mai-juni, Karlstad-forhandlingene i september og statsformen i oktober-november. Og jeg vil legge til et fjerde punkt. Under debatten om statsformen åpnet han også landet mot omverdenen.
Under denne debatten, som pågikk 28.-31. oktober, stod Løvland som utenriksminister tydeligere fram enn før. Han var jo egentlig en sterkt vingeklippet utenriksminister så lenge ikke noe land hadde anerkjent unionsoppløsningen, men natt til fredag 27. oktober sendte svensk UD ut notifikasjon til utlandet om at unionen var oppløst og kongen abdisert. Lørdag 28, mens debatten om statsformen pågikk, kunne således norsk UD telegrafere til en rekke land at Norge ønsket å tre i offisiell forbindelse med dem. Det vil si, Løvland ba omverdenen om å anerkjenne Norge som en helt uavhengig stat. Debattens avslutningsdag 31. oktober kl. 10 innledet han i Stortinget med å sette saken i perspektiv: "Det er en begivenhed i vort fædrelands liv, at det efter mange hundrede aar træder i direkte forbindelse med de øvrige selvstændige civiliserede stater."
Det var dette som mer enn noe annet markerte eller synliggjorde forskjellen på Norge før og etter unionsoppløsningen - vi var blitt en stat på lik linje med alle andre selvstendige stater. Vi slapp å gå omveien om den svenske utenriksministeren og det svenske Utenriksdepartementet når vi som stat skulle forholde oss til omverdenen. Og motsatt, omverdenen satt ikke lenger med sine diplomater i Stockholm og så på Norge så å si fra distanse, men etablerte seg her i landet og forholdt seg direkte til Løvland som norsk utenriksminister. Også Sverige sendte sin minister Ernst Günther til Norge i begynnelsen av desember. 9. desember møtte han først kong Haakon, deretter Løvland.
Under denne debatten i slutten av oktober 1905 la Løvland også fram sitt utenrikspolitiske program. Det er en stor misforståelse når han gjentakende blir tillagt Bjørnsons ord fra 1890-åra om at den beste utenrikspolitikk er ingen utenrikspolitikk at have. Løvland ville ha en sterk og levende utenrikspolitikk, sa han, "men det er ikke det samme som ingen udenrikspolitik, tvert imot, det er en stadig levende udenrikspolitik".

3. Bakgrunnen for at Løvland fikk disse oppgavene i 1905

Jeg skal holde meg til tre oppgaver eller funksjoner:

Hvorfor spurte Michelsen Løvland om å bli med i regjeringa hans?

Hvordan hadde det seg at Løvland fikk stillingen som statsminister i Stockholm?

Hvordan hadde det seg at han ble Norges første utenriksminister?

Hvorfor spurte Michelsen Løvland om å bli med i regjeringa?

Løvland hadde sittet nesten seks år i regjeringene til Steen og Blehr fra 1898 til 1903. Da Venstre tapte valget i 1903, tok som kjent regjeringen Hagerup over, og Løvland gikk inntil videre ut av politikken. Som sittende statsråd hadde han ikke kunnet kjempe om en stortingsplass. Han fikk fra oktober 1903 vartpenger (en form for ventelønn), gikk samtidig inn i direksjonen for Hovedbanen (Kristiania-Eidsvoll), reiste sommeren 1904 som foredragsholder for Noregs ungdomslag, og ble dette året også med i en komite som skulle utrede et pensjonssystem for embetsmenn og tjenestemenn i staten.
Først i november 1904, rett etter at Lagerheim hadde bebudet sin avgang og rett før Bostrøm kom til Kristiania med sine lydrikepunkter, lot Løvland seg friste til et politisk foredrag igjen - i Studentersamfundet. Det var tydelig at nå dro det seg til i unionspolitikken igjen, og Løvland ville gjerne være med. På nyåret 1905 både skrev og talte han om hva Norge burde gjøre nå når forhandlingene om konsulatvesenet gikk i oppløsning. Som opinionsdanner mener jeg han var meget viktig - en innsats som i liten grad blir husket og kommunisert i vår tid.
For å ta et eksempel: Tidsskriftet Samtidens februarnummer inneholdt vektige artikler om unionen av henholdsvis Løvland, Nansen og Gjelsvik. Aftenposten refererte de viktigste punktene i Løvlands artikkel, mens Nansens etter hvert så berømte artikkel 'Hvad nu?' og Nikolaus Gjelsviks 'Rigsakten som Traktat', bare så vidt ble nevnt. Om Nansen het det at artikkelen helst var en gjentakelse av hva han gjentatte ganger hadde skrevet i Verdens Gang. Nansens innsats vinteren 1905 var betydelig, det er det ingen tvil om. Men Løvland ble i høy grad lagt merke til han også. Omtrent samtidig skrev Løvland i Aftenposten en artikkel som var med på å bevege statsråd Benjamin Vogt. Til en av regjeringskollegene i det vaklende Hagerup-ministeriet uttalte Vogt seg meget rosende om artikkelen, og sa at "den kom man ikke forbi". Det Løvland gikk inn for var ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. Han åpnet opp for at det politiske miljøet burde samle seg om den korte lovlinjen. Her var han ikke i takt med Venstres valgprogram fra 1903, ei heller med det standpunkt stortingsgruppa til Venstre inntok i februar - nemlig vedtakslinjen. Men Løvland så rett. For å få Samlingspartiet (Høyre o.a.) med på ensidig norsk aksjon i konsulatsaken, kunne ikke Venstre stå dogmatisk på vedtakslinjen, mente han, men heller gå med på den korte lovlinjen - nå gjaldt det å utnytte muligheten til å skape en felles nasjonal linje i konsulatsaken.

Løvlands aktive pådriverrolle for å få til nasjonal samling harmonerte med Schønings og Michelsens tanker, de to som brøt ut av og sprengte Hagerup
ministeriet. Løvland hadde således de rette meningene for å komme med i en aksjonsregjering ledet av Michelsen.
Michelsen og Løvland var blitt venner på Stortinget 1892-94, under unionskrisen i juni-juli 1892 samarbeidet de tett. Også det store jernbanekompromisset i 1894 gav nok Michelsen og Løvland en visshet om at de forstod hverandre og kunne få til ting sammen.
Selv om Løvland var ute av politikken i et drøyt år (oktober 1903-mars 1905), er det tydelig å se av skriftlige kilder, både før og etter årsskiftet 1905, hvordan han fortsatt ble regnet som en av de fremste i Venstre. At Løvland ble involvert i regjeringsprosjektet svært tidlig, viser et utkast til brev fra Løvland til Michelsen datert l. mars (funnet i Løvlands etterlatte papirer oppbevart av Tuva Løvland Linge, Jørgen Løvlands barnebarn). Dette er dagen etter at Michelsen og Schøning forlot regjeringen Hagerup, og det er samme dag som Hagerup-regjeringen gikk av. Den dagen ble Løvland kalt hjem til en forkjølet Michelsen, og en nesten like forkjølet Løvland var ikke i tvil. Han oppmuntret Michelsen på det sterkeste til å danne regjering på aksjon i konsulatsaken.

Hvordan hadde det seg at Jørgen Løvland fikk stillingen som statsminister i Stockholm?
Det kan hevdes at det var Gunnar Knudsens ord som førte til at Løvland ble sendt til Stockholm. At han skulle bli statsminister i Stockholm var nemlig ingen selvfølge. Først hadde Michelsen spurt stortingspresident Carl Berner, som avslo. Så fikk Gunnar Knudsen tilbudet, "Hertil, at være statsminister i Stockholm, svarede jeg straks nei. Jeg havde fået nok af Stockholm og det dagdriveri som hører med stillingen derinde." Han rådde i stedet Michelsen til å spørre Løvland. "Det havde han ikke videre lyst på, på grund af det representative ved stillingen. Ja, tror Du nu egentlig at der blir mange middage i ministerhotellet når konsulatsagen skal drives gjennem? Nei. Han måtte jo medgive at der neppe var udsigt hertil og så blev det Løvland." Løvland var nemlig ikke spesielt opptatt av klær og etikette. Han hadde også vært på tale som statsminister i Stockholm da Blehr tok over etter Steen i 1902, men Blehr hadde som Michelsen vegret seg fordi han mente Løvland ikke kunne pynte seg og bl.a. hadde stilt med skitne mansjetter. Han som anbefalte Løvland, mente det kom av at han alltid satt i arbeid med blyant og gjerne leste gamle papirer. Dersom det gjaldt å fiffe seg opp, skulle Blehr se at det kunne Løvland. Mens Blehr ikke lot seg overbevise, gjorde altså Michelsen det. Løvland skal ha vært meget fornøyd med å bli budt stillingen som statsminister i Stockholm.

Hvordan hadde det seg at Jørgen Løvland ble Norges første utenriksminister?
Det forteller noe om Norge som en ung nasjon i 1905 at man ga dette oppdraget til en mann som Løvland. I svært mange andre land ville han ikke vært en opplagt kandidat. En ting var det representative ved en slik stilling, men Løvland hadde heller ingen egentlig personlig erfaring med utenriksvesenet, diplomatiet eller konsulatvesenet. Også når det gjaldt utdanning lå han tynt an. Han var, kan man si, en bondesønn fra Setesdal som stod uten akademisk utdannelse, og uten formell kompetanse eller yrkesmessig praksis i språk. Hvordan kunne han da passe til å lede dette nye, fremmede vesenet i Norge?
Man kan se på Løvland som den fremste representanten for lærerne og andre ikke-akademikere som etter 1884, gjennom partiet Venstre, fikk en alternativ karrierevei til topps i samfunnet (senere var det arbeidernes tur, gjennom Arbeiderpartiet). Dette var muliggjort av embetsmannsregimets fall i 1884 og framveksten av parlamentarismen. Uten vetostriden og riksretten hadde Løvland måttet nøye seg med å bli en mektig mann i Stortinget, slik som Ueland og Jaabæk før ham. Nå i 1905 stod altså en mann som Løvland - med en bakgrunn så fjernt fra embetsmannsstanden og diplomatiet som vel tenkes kan - som landets første utenriksminister. Det var ganske eventyrlig - og om man ikke visste bedre, ganske merkelig.
Når det kom til stykket var ikke Løvland noen halvdannet seminarist. Han hadde i virkeligheten studert hele livet. Han hadde fått omfattende privatundervisning alt i ungdommen og i tidlig voksen alder og kunne derfor både latin, tysk og engelsk. Da han var ved statsrådsavdelingen i Stockholm 1899-1900 hadde han lært fransk så godt at han etter hvert leste parisavisa L'Aurore - den hvor Émile Zola skrev sitt berømte "J'accuse" (jeg anklager) - men også romaner og historieverk leste han på fransk. En professorvenn, Alexander Seippel, mente at Løvland var et språkgeni. På en reise til Frankrike i novem-ber-desember 1904 holdt han tale på fransk - på strak arm, kanskje ikke helt strøken i uttalen, men folk var imponert. Og endelig, da han var statsminister i Stockholm i 1905 gikk han til fransk messe for å lære bedre fransk uttale -mens Bothner og Hagerup Bull satt hjemme på Ministerhotellet. Men best var han nok i tysk. Som 29-åring hadde han oppholdt seg i Sachsen et par måneders tid og studert folkeskolesystemet der nede.
Løvland var meget interessert i utenrikspolitikk. Som redaktør av Christianssands Stiftsavis i åtte år la han stor vekt på utenriksstoffet. Ola Thommessen var inne på det da han i Verdens Gang fornøyd skrev om Løvlands utnevnelse: "Løvlands politiske Interesser har ikke, som såa altfor almindeligt med vore norske Politikere, været indskrænket til den hjemlige Politik." Han trakk fram artiklene hans i Samtiden om utenrikspolitikk, slik som om ruternes (ukrainernes) kamp for selvstendigheten. Han la også vekt på at Løvland hadde tatt del i det interparlamentariske fredsarbeidet i Europa. Og ikke å forglemme: erfaringene og kontaktnettet fra Nobelkomiteen "vil forhaabentlig komme ham til god Nytte i hans nuværende vigtige Stilling". Løvland hadde vært formann i Nobelkomiteen fra 1901, da den første fredsprisen ble delt ut. Ved siden av utenriksavdelingen i Indredepartementet (9. september 1902 omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri) var Nobelkomiteen og Nobelinstituttet nok det viktigste vinduet ut mot verden Norge hadde før 1905. Løvland hadde kontakt med fredsvenner over hele Europa. Hvert år ble det levert vurderinger av fredssakens utvikling i verden.
Så har vi ett moment til som talte for Løvland framfor særlig en fagdiplomat som utenriksminister: Statsråden skulle klare seg i Stortinget. Det spilte riktig nok ikke så stor rolle de første månedene i 1905, men da Løvland høsten 1905 tenkte å trekke seg tilbake, ba Michelsen og mange på Stortinget om at han måtte bli sittende. Det mest nærliggende alternativet til Løvland var Fritz Wedel Jarlsberg, men han var det ikke få som så på som arketypen av en diplomat med dyre vaner og overklassepreg. Internasjonalt var det så som så hvor stor respekt diplomatene hadde for det politiske liv - og i 1905 (og for så vidt mange år framover) gjenspeilte det seg også omvendt en skepsis i Stortinget mot diplomatiet.
Men for å forstå fullt ut hvorfor Løvland ble Norges første utenriksminister, tror jeg man må legge til en nokså prosaisk kjensgjerning. De tre hjemvendte statsrådene måtte få nye oppgaver. Michelsen ville naturlig nok ikke miste Løvland da man med kløkt skulle kjempe for at det som var vedtatt 7. juni skulle bli stående.
Det var imidlertid ikke med glede Løvland sa ja til å bli utenriksminister, tvert imot hadde han vegret seg fælt og prøvd å komme unna med at han var for dårlig i fransk. Når han skulle ha konferanser med utenlandske diplomater, måtte han forstå og snakke diplomatspråket. Derfor skal han, ifølge sønnen Torkell, selv ha foreslått yrkesdiplomatene Wedel Jarlsberg eller eventuelt Thor von Ditten - sistnevnte hadde til og med vært kabinettsekretær i svensk UD, det som svarer til utenriksråd. "Regjeringens sjef henstillet imidlertid inntrengende til min far å lede vårt utenriksdepartement inntil videre", og til slutt gikk han med på det.
Uttrykket "inntil videre" er et stikkord. Da Norge sa opp unionen den 7. juni, håpet og trodde man at en avklaring med Sverige ville være gjort i løpet av sommeren. Løvland så for seg at han bare var utenriksminister i denne overgangstiden, inntil alt var ordnet og en konstitusjonell regjering var på plass. Han hadde ikke tenkt å være med videre etter det, men ønsket å bli amtmann i Jarlsberg og Laurvig. Allerede midt i juni ble derfor Fritz Wedel Jarlsberg satt på som framtidig utenriksminister. Så sent som 8. august hadde Løvland fortsatt håp om at England og Danmark ville presse bernadottene til å gi et endelig avslag på bernadottetilbudet, slik at prins Carl - eller rettere kong Haakon (navnet stod Løvland bak) - kunne lede den norske delegasjonen i Karlstad. I et brev til Wedel Jarlsberg skrev han: "Det skal blive en festdag, naar Haakon VII holder sit indtog, og det skal være mig en glæde at nedlægge mit embede i Deres hænder som Norges Konges repræsentative og administrative udenrigsminister."
Så ble det snart klart at dette opplegget skar seg, og forskjellige uheldige forhold gjorde at Wedel Jarlsberg kom i miskreditt særlig hos Løvland, men også hos Michelsen. Wedel Jarlsbergs dårligste sider ble synlige, særlig ille var det at han var så løsmunnet og baktalte Løvland som uegnet til å være utenriksminister. Men dermed var det Wedel Jarlsberg som diskvalifiserte seg, samtidig som Løvland ble varm i trøya og så at han mestret stillingen. Michelsen ville heller ikke la ham gå ut av regjeringen, og det endte med at han ble sittende som utenriksminister i to år og ni måneder - til mars 1908.

 

                                                                                                        Agder vitenskapsakademi årbok 2005