Sjømerkene,    

veivisere og kulturminner
Side 1
                                                                                              Klikk på side   2,   3,   4,
Samarbeidsprosjekt mellom

Riksantikvaren, Kystverket og Aust-Agder fylkeskommune

Prosjektrapport foreligger som bok til salgs i Aust-Agder fylkeskommune

 

Tekst og bilder: Roald Hanssen

Tilrettelagt for Internett: Erling Wirak

Agderkultur, Høgskolen i Agder

 

 

1.     Varde Store Kvalsholmen

Mange av oss som bor på Skagerrakkysten, har en forestilling om at selv om det er mye her i livet som følger forgjengelighetens lov, så er det også noe som står fast. Ett av disse stødige elementene er fyrstasjonene og de gamle faste dagmerkene, veivisere som har sikret skipslast og menneskeliv så lenge det har beveget seg fartøy her på kysten.

-

 

2. Fyrlykt Spaknesskjær

Sjømerkenes historie går langt tilbake i tid. Steinvarder er omtalt i vikingtida, og mye tyder på at det har eksistert en overordna merkestruktur i middelalderen. Men utbygginga av det omfattende sjømerkesystemet som vi kjenner i dag, foregikk særlig fra ca. 1850 og framover mot første verdenskrig. Norge skulle bygge opp egen infrastruktur etter løsrivelsen fra dansk administrasjon i 1814, og den livsviktige kysttrafikken skulle trygges og utvikles.

Over 200 fyrstasjoner ble bygd, rundt 2 000 lykter og lanterner etablert og nær   13  000 dagmerker satt opp.

 

 

3. Varde Krossen

Noen få generasjoner senere har den elektroniske revolusjonen snudd opp-ned på våre forestillinger om sjømerkene. Fyrene automatiseres, og navigasjonen baseres i økende grad på satelitter og GPS.

Vi må konstatere at en del sjømerker er bortimot avlegs, iallfall for den rene  nyttetrafikk, mens de får ny status som historiske minner i kystlandskapet. Vernemyndighetene er på banen, for fyrstasjoner og fyrlykter, båker, varder og andre dagmerker er en helt sentral del av kystfolkets historie.

 

          

4.  Homborsund fyr.

I 1995 la Riksantikvaren fram en verneplan for fyrstasjonene. Automatisering og avbemanning av mange av stasjonene hadde ført til manglende vedlikehold, og det begynte å haste med å gjøre et utvalg av fyr som skulle vernes.

 

          

5. Jernstang Brekkestø

Riksantikvaren har ønsket å etablere en nasjonal vernestrategi for sjømerkene som helhet. I 1997 ble den første kulturhistoriske registreringa av alle typer sjømerker gjennomført her i Aust-Agder, et samarbeid mellom Riksantikvaren, Kystverket og fylkeskommunen. Erfaring fra ett fylke skulle være utgangspunkt for videre registrering og verneplanarbeid på landsbasis.

 

          

6. Lykt og søyle Grønnholmskjær

Feltarbeidet ble gjort sommeren 1997, og rapporten forelå i januar 1998. Deretter fulgte bokprosjektet ”Sjømerkene – veivisere og kulturminner”.

Da de 8 fyrstasjonene i fylket allerede var registrert, handlet det denne gangen om 77 lykter og 398 dagmerker av svært ulike typer.

 

          

7. Varde Leiholmen.

Sjømerkingas historie med utprøving av nye merketyper, nye materialer, energikilder etc. er i seg selv viktig.

Farleiene som sjømerkene markerer, forteller en mer omfattende historie

Sjømerkinga forteller om  overgang fra seil til damp, fra tre til jern, fra dag- til nattseiling. De fleste gamle fartøyene er borte, men leia ligger der. Gjennom historien om sjømerkinga kan vi avlese næringsutvikling og bydannelser, og vi får innblikk i forsvarsstrategisk tankegang i tider da landet var trua av fiender.

           

8. Kart 1578

Landkjenningene følger sjøfarten på Agder fra de tidligste tider. Gjenkjennelige fjellformasjoner er gjengitt i hollandske losbøker og sjøkart fra 1500-tallet. Homborsunds fall, Imenessalen, Jomåsknutene og Hovdefjell kunne identifiseres mange mil ute i havet og var gode holdepunkter for skuter på vei mot havner i Aust-Agder.

På dette kartet fra 1568 ser vi tydelig noen merker på Hesnesøya og på Merdø. Det ser ut til å være master og en slags båker. Tromøy kirke kalles Mardo kirke, fordi de utenlandske sjøfolkene på denne tida relaterer omgivelsene i dette området til uthavna Merdø.

 

           

9. Vignett Tromø Kirke

Hollandske kart og losbøker omtaler også en del markerte bygninger eller merker satt opp for navigering inn mot havnene.

I losboka «De Kaert van der See» fra 1532 brukes Tromøy kirke som innseilingsmerke ved Arendal. Her rådes også en styrmann til å overettpeile to stenger på Gråholmen for å unngå «Kobbernaglen», en farlige grunne ved innseilinga til Hesnesøyene, og ved Lyngør omtales en varde med tønne.

 

           

10. Tegning Homborsund Mølle.

Utover på 1700-tallet førte økende trafikk på «Nord-Europas viktigste handelsvei» til et behov for bedre kart og farvannsbeskrivelser.

I 1790-åra ble Agderkysten trigonometrisk oppmålt, og Kaptein Groves nye sjøkart kom i 1801. Sjøkartdirektør, admiral og overlos for Danmark og Norge, Poul Løwenørn fikk utarbeidd en detaljert beskrivelse av kysten. Her finner vi beskrivelser av en rekke sjømerker, bl.a. vindmøller i Gamle Hellesund og på Homborøya.

           

11. Risørflekken.

Risørflekken er også med i Løwenørns beskrivelse. Denne hvitkalka heinabben midt i Risør by har ifølge den første oversikten over «Fyre og Dagmærker» i 1839 en synsvidde på 4,5 mil. Risørflekken er trolig det eldste merket på Aust-Agderkysten i kontinuerlig bruk fram til i dag. Det skal ha vært hollandske sjøfolk som starta kalkinga av fjellet rett over havna. «Bleket» er dokumentert i skriftlige kilder i 1641, da den nye eieren av gården Randvik fikk kongens stadfestelse på eiendomshandelen, som forplikta ham til å holde «det kalkede Berg» vedlike. For det kunne han oppkreve avgifter av skip som ankom havna.

           

12. Tromøy kirke

I hele landet var det bare rundt 10 offentlige sjømerker i 1814. Under krigshandlingene i perioden 1807-14 ble etter kommanderende generals ordre alle fyr slukka og mange av losenes sjømerker fjerna for å hindre innseiling av engelske krigsskip. Både Risørflekken og Tromøy kirke ble endog malt sorte i et forsøk på å kamuflere disse viktige innseilingsmerkene for fiendtlige fartøyer. Men etter tradisjonen ble det også satt opp en del nye merker av mannskaper som lå og vakta på fiendtlige skip.

 

           

13. Tegning: Merkene 1825.

Først i 1820-åra kom arbeidet med videre merking i gang, og i 1825 ble det for statens regning satt opp fire store landkjenningsmerker:

Sandøes Mærke, Mærke ved Hesnes, Nødingens Mærke og Ulvesunds Mærke.

Det var store trebåker som markerte innseilingene til gode uthavner. Prosjektet omfatta også Ryvingen Mærke i Lister og Mandals amt.

 

           

14. Varde Bonden - mot leia.

Fyrdirektørembetet ble oppretta i 1841 og Oluf Arntzen konstituert som direktør. Nå ble det satt opp tre markante nye merker:

Det ene var Bondens Mærke, en stor gulmalt varde på en holme utenfor Narestø

           

15. Arbeidstegning Homborøy Mølle.

Det neste var Homborgsunds Mølle, opprinnelig en ordinær vindmølle på Homborøy, som var blitt brukt som seilingsmerke siden slutten av 1700-tallet. Den blåste ned i 1830, og en ny ”mølle” ble satt opp igjen som et rent sjømerke ca. 15 år etter.

 


Tilbake til Startsiden

Neste side
        
Klikk på side   2,   3,   4,